Displaying which Art History? - A Study of Narratives in Art Museums' Collection Displays

En samling utgjør en essensiell del av det å være et museum, i henhold til International Committee of Museums. Internasjonalt er samlingsvisninger og kunsthistoriske narrativer er for tiden et felt i bevegelse, og i de senere år har flere forårsaket debatt og kontroverser. Det skjedde bl.a. i Tate Moderns basisutstilling i 2000 i London. Her ble den tradisjonelle kunsthistorien, fremstilt som en kronologisk struktur og formal utvikling, erstattet av fire tematiske og fragmentariske narrativer, basert på kunsthistoriske genrer som landskapsmaleriet, stillebenet, historiemaleriet og akten/fremstilling av kroppen. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og designs tematiske og fragmentariske representasjon av norsk kunsthistorie i 2005 i det gamle Nasjonalgalleriet ble også heftig kritisert. Den franske kunsthistorikeren Cathrine Grenier hevder i forbindelse med samlingsutstillingen elles@centrepompidou i 2009-11, med bare kvinnelige kunstnere, at modernismens historie som en enhetlig og lineær fortelling befinner seg i en krise. Hun tar derfor til orde for en gjennomgang av utstillingspraksis og revisjon av kunsthistorien slik den tradisjonelt formidles i kunstmuseet. Da Museum of Modern Art i New York åpnet sin nye samlingsutstilling i 2019, uttrykte museet et ønske om å unngå en kunsthistorie dominert av et 'formerly white, Euro- and male centric narrative.' Prosjektet Displaying which Art History? - A Study of Narratives in Art Museums' Collection Display har samlingsfortellingen i dag som forskningsobjekt. Hovedmålet er en utforskning av samlingsvisningen som historiefortelling. Er den basert på en kunsthistorisk kanon, en "mesterfortelling" bestående av "white males" i en enhetlig, lineær, kronologisk og internasjonal/transnasjonal narrativ, dvs. en historie som setter søkelys på utvikling av formale aspekter i kunsten - fremstilt som tiltakende abstraksjon og utforskning av kunstverks materielle virkemidler i modernismen? Eller trekkes nye perspektiver inn, dvs. hvor en større grad av tematisk mangfold, som "multiple narratives" med kategorier som kjønn, etnisitet, det nasjonale og transnasjonale diskuteres, i en ikke-lineær struktur? Består samlingsvisninger av flere perspektiver og tematiske historier med utgangspunkt i aktuelle tendenser i ny kunsthistorie? For det sistnevnte dreier det seg om spørsmål knyttet til postkolonialisme, feminisme og representasjon av kvinnelige kunstnere. Med andre ord, hvilken kunsthistorie formidler kunstmuseene i sine samlingsvisninger? Og inkluderes et refleksivt nivå i disse, dvs. et metaperspektiv som redegjør for hvordan museer formidler kunsthistorie? Målet er å studere måten som kunsthistoriske narrativer i samlingsvisninger er konstruert på. Hvilke kuratoriske konsepter dreier det seg om? Studien baserer seg på en komparativ analyse av et utvalg samlingsvisninger i nordiske kunstmuseer, og setter søkelys på kunst i det 20. århundre og frem til i dag. De utvalgte casene vil bli sett i lys av et utvalg temporære, samlingsbaserte utstillinger hvor nettopp aktuelle tendenser innen kjønn og etnisitet er fremtredende. Studien inkluderer samtaler med kuratorer bak samlingsvisningene og utstillingene. Hensikten er å kartlegge og frembringe kunnskap om hvordan kunstmuseene formidler fortellinger om kunsthistorien i et samtidig perspektiv.

-

Samlingsvisninger og formidling av kunsthistorie er et felt i bevegelse. Kuratoren Cathrine Grenier hevder at en konsensus når det gjelder fremstillingen av modernismens kunsthistorie i museer som enhetlig og lineær, nå befinner seg i en krise. En gjennomgang av utstillingspraksis, en nylesning av modernismen og en revisjon av kunsthistorien slik den formidles i museer, er derfor nødvendig. Displaying Modernism(s) – Analyzing narratives of art history in current collection presentations har presentasjon av kunsthistorie som tema. Hovedmålet er en kritisk utforskning av samlingsvisningen. Ses modernismen som en kanon, en "mesterfortelling", en enhetlig, lineær, kronologisk og internasjonal/transnasjonal narrativ, dvs. en historie som fokuserer på utvikling av formale aspekter i kunsten - fremstilt som tiltakende abstraksjon? Eller trekkes nye perspektiver inn, dvs. tematisk differensiering og mangfold, dvs. "multiple narratives" hvor kjønn, etnisitet, det lokale, regionale, nasjonale/transnasjonale og globale diskuteres, i en ikke-lineær struktur? Studien omfatter en komparativ analyse av samlingsvisningen i Kunstsiloen,Kristiansand, hvor Tangen-samlingens nordisk modernistisk kunst fra 1920 og fremover, presenteres. Den settes opp mot det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo, og Moderna museet i Stockholm, med svensk og internasjonal modernisme. Metodisk vil det anlegges et perspektiv "innenfra" i den forstand at kuratorer i museer intervjues. Dette for å få frem ulike holdninger til formidling av kunsthistorie og kartlegge praksiser. Empiri vil bestå av observasjoner av samlingsvisningene. Materialtilfanget inkluderer prosjektbeskrivelser, verkslister, dokumentasjonsfoto, tekster om utstillingene og tekster i selve samlingsvisningene, samt egne fotografier. Et aspekt er ulike typer metodiske tilnærminger til utstillingen og relevante teorier. Her vil aktuell kunsthistorieforskning samt new museology og new art history være sentrale.