Prosjektet med navn 'EUI - Governmentality and Governance: Analysing the link between the assertation of power and its rationale' er per dags dato i en avansert fase. Mtp selve prosjektet kan følgende oppdateringer meldes:
Jeg analyserer hvordan den svenske og norske staten håndterer pandemien, samt grunnene til at de to statene har håndtert situasjonen (delvis) forskjellig.
Fokuset blir på hvilke maktformer statene har anvendt (ideologisk makt; tvangsmakt; infrastrukturell makt), samt hvordan dette får konsekvenser på det lokale nivået hvor enkeltmennesker handler og påvirkes. I utgangspunktet anvender statene samme de maktformene, men til ulike grader. Den norske staten anvender mer tvangsmakt, feks gjennom nedstengningen. Den svenske stat er i den anledning mer liberal, og skeptisk til slike tiltak. Ellers anvender den norske staten og den svenske staten samme ressurser når det gjelder styringen av befolkningen for øvrig.
Dette inkluderer en kommunikasjonskampanje for å overtale borgere om å underkaste seg smittevernsregime samt delta frivillig utover de formelle kravene. Her har den norske staten også en fordel gjennom at nedstengningen og andre harde tiltak har symbolske effekter som støtter kommunikasjonsstrategien.
Videre mobiliserer begge statene samfunnet i sin helhet til smittevernskamp. Dette baseres på infrastrukturelle og ideologiske ressurser, hvor staten spiller på kombinasjonen av sin legitimitet og sitt byråkrati for å anvende enkeltmennesker som smittevernsagenter – enkeltmennesker skal altså handle på en måte som bidrar til å begrense sannsynligheten for at smitte spres via deres handlinger.
Den største forskjellen ligger her i bruken av statens tvangsmakt. Den svenske staten er interessant nok ikke bare mer liberal, men den respekterer også deler av samfunnet som private. Den norske staten forsøker å redusere tvangsbruken der dette oppfattes som mulig, men erkjenner ikke noen sfærer som private. Alt er altså statens domene. For den svenske staten er det private hjemmet en sfære utenfor formell statlig kontroll, og staten begrenser slik seg selv.
Dette begrunner statene og deres representanter oppfatning av situasjonen. Den norske stat definerer situasjonen som eksepsjonell på en måte som rettferdiggjør harde tiltak. Situasjonen er så unormal at staten i praksis må suspendere demokratiske og juridiske virkemidler som kjennetegner en normaltilstand, for å redde samfunnet. Den svenske stat har en annen oppfatning. Selv om den svenske stat og dens representanter ser situasjonen som alvorlig, ser de den som mindre alvorlig enn i Norge. De oppfatter også tvangsmakt som problematisk, både fordi det kan skade sårbare grupper i samfunnet, samt fordi de bekymrer seg for tvangsmaktens konsekvenser for demokratiet og for enkeltmenneskers rettigheter. Dette legger grunnlaget for to ulike tilnærminger, som er nokså relaterte i praksis, ettersom begge statene forsøker å begrense samhandling og beskytte liv.
Tekstens virkninger er primært teoretiske, og handler om vår forståelse av statsmakt. Prosjektet illustrerer at staten, som en sosial aktør, har mangfoldige måter å kontrollere befolkningen på, samt hvor potente disse metodene er. Prosjektet legger grunnlaget for et teoretisk ekteskap mellom Max Weber og Michel Foucault sine teoretiske skoler, i det vi kan kalle en Weberiansk-Foucauldiansk statsteori. Det er ikke prosjektets formål å gå utover det strengt vitenskapelige og teoretiske, og f.eks tilby evalueringer av de normative sidene ved statsmakta eller statens virke. Snarere inviterer analysene til debatt rundt slike spørsmål, men avhandlingen i seg selv er ikke skrevet for å gi svar i slike politiske og da normative spørsmål.
This text handles the relationship between discourses on governance, or governmentality, and governance in practice. Combining Faircloughian critical discourse analysis with Foucauldian governmentality studies, this paper aims to investigate this link in the context of private companies. I plan to interview managers about their particular modes of governance, and thereafter investigate to which degree the rationales expressed by these managers correspond or break with their techniques and technologies of power, such as surveillance technologies, (self)evaluations, sanctions, the architecture of the workplace, and so on.