I denne studien har vi studert i detalj hvordan eldre pasienter med hjertesvikt blir informert om medikamenter under sykehusinnleggelse, ved utskrivning og hos fastlegen. Vi studerte muntlig informasjon i samtaler mellom leger og pasienter ved å ta opp videoer og inkluderte all skriftlig informasjon pasienten mottok. Vi intervjuet pasienter og leger etter besøkene, pasientene ble spurt om deres behov og ønsker, legene ble spurt om hvordan de valgte og ga informasjon og hvorfor. Pasientene ble intervjuet om legemiddelbruken hjemme etter legebesøket.
Datainnsamlingen ble fullført i mars 2023. 48 pasienter ble rekruttert ved innleggelse på sykehus, fem trakk seg senere. Av disse har vi komplette datasett for 25. Vi bygde et longitudinelt datasett med 105 pasient-lege-samtaler bestående av data (lydopptak, observasjonsnotater, dokumentasjon fra journaler, selvrapportert pasientinformasjon) fra de 43 pasientforløpene, spesifikt bestående av: 43 første visitter på sykehuset, 40 utskrivningssamtaler fra sykehuset og 32 første oppfølgingssamtaler hos fastlegen etter sykehusinnleggelse. Vi intervjuet 34 pasienter i hjemmet, fotograferte medisinene deres i bruk, ga dem spørreskjemaer og testet deres kognitive funksjon.
I en oversikt identifiserte og kategoriserte vi medisinske beslutninger i 77 transkriberte møter med 26 pasienter i både sykehus og allmennpraksis fra transkripsjoner. Vi fant 1044 klinisk relevante beslutninger, i gjennomsnitt 13,6 beslutninger per møte. Medikamentrelaterte beslutninger var hyppigst (24 %), mer enn 2/3 ble gjort ved utskrivning. 43 % handlet om oppstart av medikamentell behandling. Vi evaluerte samvalgskvalitet for legemiddelrelaterte beslutninger og fant forsøk på samvalg i forbindelse med legemiddelrelaterte beslutninger hos 22 %. Denne studien viste at de fleste beslutninger som tas i møte med hjertesviktpasienter dreier seg om medikamentell behandling, og at pasientinvolvering i disse beslutningsprosessene er minimal.
I den mikroanalytiske studien av lydopptak fokuserte vi opprinnelig på: (1) hvor tydelig leger rammer inn sentrale informasjonselementer slik at de hjelper pasientens legemiddelbruk, (2) om muntlig og skriftlig informasjon gitt til pasientene var samsvarende, og (3) hvor godt informasjonen var koordinert mellom sykehus- og primærleger. Etter primæranalyse av dataene fant vi imidlertid at det var mer hensiktsmessig å starte med å identifisere hva slags informasjon pasientene ga til legene om sin evne og motivasjon til å bruke medisinene hjemme. Deretter brukte vi disse funnene til å analysere kvaliteten på den muntlige og skriftlige kommunikasjonen i enkeltkonsultasjoner og gjennom forløpet, spesielt (1) hva sier pasienter om sin bruk av medisiner, (2) hvordan håndterer leger problemer med etterlevelse av medisiner, (3) hvordan følger pasientene behandlingsplanen. Å bruke detaljerte observasjonsdata fra pasientforløp som dette har ikke blitt forsøkt før. Denne studien bidrar med en dypere og nyansert forståelse av svakhetene i den faktiske informasjonsutvekslingen mellom pasienter og leger, egnet for å utvikle nye tilnærminger for å bidra til forbedring av manglende etterlevelse av planlagt medisinbruk i denne pasientgruppen.
Vi undersøkte hvordan ikke-biomedisinske faktorer som tidligere er funnet å påvirke god medisinbruk dukket opp i samtalene. Slike faktorer kan både være tilretteleggere for eller barrierer mot god etterlevelse. Vi fant at slike faktorer i gjennomsnitt kom fram sju ganger per møte. Viktige barrierer var hyppigst oppe i fastlegemøter og sjeldnere i utskrivningssamtaler. Vi fokuserte på samtaler i sykehus. Over 78 besøk med 42 pasienter identifiserte vi 58 forskjellige faktorer, mange kom opp flere ganger per samtale. Om lag halvparten av disse ble fulgt opp av legen med løsningsorienterte tiltak, ¼ ble ikke fulgt opp i det hele tatt. Leger var mer løsningsorientert når de samme faktorene kom opp over flere samtaler.
Basert på hyppigheten av viktige barrierer mot etterlevelse som ble funnet i disse sykehussamtalene, fant vi to forskjellige pasientprofiler. Pasienter med mange barrierer hadde betydelig lavere helsekompetanse og var mer trygge på kunnskap om hjertemedisiner, sammenlignet med de med få barrierer. Vi fant også indikasjoner på effekter av kognitive forskjeller.
Til slutt fant vi at legene kom med mange uttalelser som avslørte en antagelse om etterlevelse i stedet for å spørre pasientene om deres medisinbruk hjemme. Videre fant vi dårlig medisinavstemmingspraksis; en lav andel av pasientens aktuelle medikamenter ble diskutert, og få informasjonssøkende spørsmål fra legene ble observert. Vi fant imidlertid også eksempler på god praksis. Disse observasjonene, i kombinasjon med kodemanualene utviklet i denne studien, kan gi mange gode eksempler på autentisk praksis for opplæringsformål.
Samlet sett har studien bidratt til betydelig mer kunnskap om hvordan leger snakker med eldre hjertesviktpasienter om medisinbruk.
We set out to develop a comprehensive understanding of strengths and pitfalls of information practices about drugs in hospital-home transitions. In terms of strengths, for many of the issues that patients raised (disclosing adherence problems, contextual factors affecting adherence), doctors attempted to address them there and then. In terms of pitfalls, most drug-related decisions in these dialogues did not involve shared decision making. Patients were left with fewer resources than optimal, due to unclear or incomplete discharge letters or issues that remained unexplored or unresolved. While adherence rates were self-reported as high, many patients were using medication boxes with outdated/incorrect labels, suggesting that in the absence of clear communication the optimisation process during transitions of care burdened patients.
We also aspired to develop a measurable way to assess information quality about drug use. Though the aim was to produce a single quality indicator, the project instead delivered four systematic, operationalized analytical tools/codebooks that provide a more diverse array of indicators of information quality in face-to-face and written communication. The array of measures developed during the project were more nuanced than planned, as the team worked to tailor analyses to the collected data.
We expected one impact would be scientific advancement in an understudied area of healthcare services research. The project led to the development of multiple novel analytical frameworks, empirical findings, and new hypotheses in a longitudinal set of doctor-patient interactions across hospital and primary care.
Another expected impact was that healthcare providers should be more able to provide clear, coordinated, congruent, and tailored information about drugs. By identifying what good practice can look like during drug-related discussions and developing measures focused on authentic communication practice, our findings, tools, and examples from practice can be used to support teaching and training to improve communication around medication adherence.
A third proposed impact was that using the information generated in this project could enable healthcare providers to perform an autonomy-enabling decision-making process. By describing the context in these interactions, identifying poor shared decision-making practices and specifying deficiencies in medication reconciliation, we provide an array of opportunities for future improvements.
Fourth, an expected impact was to influence healthcare policy by gaining a deeper understanding of complexity and information quality. While the project created policy-relevant evidence (e.g., frameworks for quality standards that are rooted in actual practice), it did not yet direct healthcare policy.
Overall, the project has delivered important groundwork that has the potential to lead to long-term improvement in healthcare quality and health status of HF patients (SDG indicator 3.4).
The ultimate goal of this project is to secure informed use of medications among old patients discharged to home from hospital.
We will study a cohort of fifty 70+ years old hospitalized patients with heart failure in the Department of Cardiology (DoC) at Akershus University Hospital (Ahus), in nearby municipal general practices, and in their homes. Such patients are common, usually have comorbidities, frequently need several drugs, display low adherence rates, and are often readmitted to hospital. They represent a good case for the general problem of coordinated information about medication. We will collect audio-, interview-, documental-, and observational data from patients, hospital doctors, and general practitioners (WP1). We will use this comprehensive set of data to describe and assess the clarity, coordination, congruency and contextualization of communication of medication information along the hospital-home journey (WPs 2-3), and develop and validate a pilot integrated information quality indicator and uncover its associations with patient characteristics and outcomes (WP4). These data and evidence will form a basis for further studies, teaching, and funding activities (WP5). The critical tasks of the project is the longitudinal and complex data collection, and the integration of results emerged through diverse analytical approaches.
Such a comprehensive study to map and assess drug information communicated to older patients has not been done before. Earlier actions have mostly focused on medication accuracy, not considering how (well) this information is communicated, and how it is coordinated with written information and among health providers. Our multidisciplinary group, with extensive experience in research, teaching, and dissemination of new knowledge about communication, will be supplemented with relevant expertise in cardiology, general practice, and health services research to generate evidence teaching that changes communication behavior.
