Målet med ULTPEN-prosjektet har vært å studere forvaring i Norge og forstå straffens utvikling, bruk og påvirkning i løpet av de 20 årene som har gått siden innføringen i 2002. Forvaring er Norges strengeste straff og kan pålegges personer som er dømt for alvorlige voldelige og seksuelle forbrytelser når vanlig fengselsstraff anses som utilstrekkelig for å beskytte samfunnet. Forvaring kombinerer straff med preventive elementer, og fordi den kan forlenges på ubestemt tid, kan det i prinsippet bety livsvarig frihetsberøvelse.
For det første ønsket vi å utforske historien, de politiske begrunnelsene og den praktiske gjennomføringen av forvaring, og sammenligne med lignende typer straff internasjonalt. Mens Norge ofte får ros for sitt humane rettssystem, viser våre funn at forvaring har utviklet seg til en mer straffende og sikkerhetsdrevet reaksjon enn opprinnelig tiltenkt. Straffene har blitt lengre, mulighetene for rehabilitering er blitt færre, og vilkårene for løslatelse er blitt strengere. Forvaring er også blitt pålagt barn, noe som gir alvorlig grunn til bekymring fra et menneskerettighetsperspektiv. ULTPEN peker derfor på et påfallende gap mellom de erklærte politiske ambisjonene og gjennomføringens realitet, forsterket av manglende ressurser og begrenset politisk kontroll eller offentlig interesse. Forvaring gjenspeiler en bredere global trend mot risikobasert og preventiv straff, mer enn å være et symbol på nordisk strafferettslig «eksepsjonalisme».
For det andre utviklet vi, i samarbeid med KRUS, et nasjonalt datasett som omfatter alle personer som ble dømt til forvaring mellom 2002 og 2022. Dette ga en omfattende oversikt over dem som er underlagt sanksjonen, deres lovbrudd, progresjon, løslatelse og hvor mange som får ny fengselsdom etter løslatelse. Vi fant at de fleste hadde vært straffedømte før og at nesten halvparten av forvaringsdommene ble ilagt for seksuelle lovbrudd. Per januar 2022 var halvparten av de dømte fortsatt i fengsel, hovedsakelig i høysikkerhetsanstalter. I samarbeid med PriSUD-prosjektet undersøkte vi forekomsten av psykiske lidelser blant personer som soner forvaring. Vi fant at denne gruppen har uforholdsmessig høye nivåer av alvorlige og komplekse psykiske helseproblemer, selv sammenlignet med andre i fengsel som var dømt for alvorlige voldelige og seksuelle lovbrudd uten forvaring. Nesten alle som var dømt til forvaring har minst en diagnostisert psykisk lidelse, og nesten tre fjerdedeler har en alvorlig psykisk lidelse. Mange har flere psykiatriske lidelser samtidig. Dette viser at personer som soner forvaring utgjør en særlig sårbar undergruppe i norske fengsler.
Til sist, gjennom dybdeintervjuer med 40 personer som soner forvaring, undersøkte vi opplevelsen av å sone på ubestemt tid. Mange av de intervjuede beskrev en barndom preget av traumer, omsorgssvikt, ustabilitet eller rusmisbruk. Å sone en dom på ubestemt tid medførte særlig psykisk smerte: usikkerhet omkring løslatelse, gjentatte risikovurderinger, tap av autonomi og en sterk følelse av isolasjon og maktesløshet. Disse fortellingene avdekket den dype menneskelige påvirkningen av fengsling på ubestemt tid, og hvordan det undergraver identitet, velvære og utsiktene til rehabilitering. Enkelte var i stand til å utvikle mestringsstrategier gjennom utdanning, relasjoner og rehabiliteringsprogrammer, andre beskrev soningen som spesielt stressende sammenlignet med vanlig fengselsstraff. I tillegg ble åtte personer intervjuet etter løslatelse fra forvaring, i samarbeid med Universitetet i Oslo. Studien fant at reintegrering etter løslatelse ofte var fylt med vanskeligheter. Flere beskrev prøveløslatelsen som mer belastende enn selve fengselet, preget av streng kontroll, overvåking og mistillit.
Oppsummert dokumenterer ULTPEN et økende gap mellom de formelle målene for forvaring – rehabilitering og reintegrering – og den straffende virkeligheten. Det viser at de som soner straffen, er blant de mest sårbare i fengselssystemet, med høye nivåer av traumer og psykiatriske diagnoser. Selv om straffen ble innført for å beskytte samfunnet, reiser våre funn viktige spørsmål om proporsjonalitet, menneskerettigheter og om systemet lever opp til sine løfter om rehabilitering og reintegrering. ULTPEN bidrar til internasjonale debatter om livstidsdommer, straff, risikovurdering og risikostyring. Det utfordrer forestillingen om Norges unike straffepraksis, og plasserer forvaring i en bredere global utviklingstrend mot preventive og risikobaserte former for straff. Samtidig åpner det for reform: å forbedre rehabiliteringsmulighetene, ivareta psykiske helsebehov og å utforme fengsels- og løslatelsessystemer som virkelig støtter reintegrering. ULTPEN-prosjektet viser at Norges strengeste straff har blitt strengere over tid og pålegges en sårbar fengselsbefolkning. Dette krever fornyet reform og debatt omkring de ofte skjulte realitetene ved slike uformelle livstidsdommer, både i Norge og internasjonalt.
ULTPEN has established itself as the first national study on the implementation and impact of forvaring, marking a significant contribution to academic knowledge and advancing theoretical understanding of Norway’s most severe sanction. It has already begun to shape Norwegian penology and is influencing wider ethnographic, sociological and psychological research on the implementation and impact of indefinite imprisonment or informal life imprisonment. Through the generation of new empirical data and critical insights, ULTPEN is actively informing national and international academic discussions on how societies respond to the most serious crimes. Moreover, the project has engaged with policymakers, practitioners and service users, providing evidence-based recommendations and output aimed at reforming policies related to informal life sentences. These outcomes and impacts have been realized through a combination of rigorous research methodologies, peer-reviewed publications, academic presentations and targeted dissemination strategies that have reached both the national and international scholarly community as well as key stakeholders and practitioners working in the field of ultimate penalties.
Indefinite preventive detention – or forvaring – is the ultimate penalty in Norwegian law. Introduced in 2002, the sanction is both punitive – it provides punishment (a term of imprisonment) for the offence, and preventive – it keeps the offender away from society as long as they are deemed to be a risk to the public. The use of forvaring has increased over recent years, and the forvaring prison population has grown from 21 prisoners in 2002 to 132 in January 2020. Furthermore, international interest in the use of forvaring as the ultimate sanction in Norway has escalated since the sentencing in 2012 of the mass murderer Anders Breivik. Yet there has been no comprehensive study on the implementation and impact of this type of ultimate penalty. The ULTPEN project aims to address this gap and break new theoretical and empirical ground. It will be the first national study to assess the implementation and impact of forvaring on the entire population subject to the penalty, using a multi-method and inter-disciplinary approach. It will examine the historical rise and policy development of preventive detention in Norway. It will provide the first national overview of the characteristics of all individuals who have been subject to forvaring, and follow up trends over time such as the reconviction rates of individuals who have been released. Of major import, it will examine the lived reality of this type of sanction by carrying out in-depth interviews with forvaring prisoners, seeking to understand as far as possible first-hand stories and experiences of individuals who have been sentenced to serve indefinite preventive detention. Key findings from the study will be assessed against international trends and practice on long-term and life imprisonment. ULTPEN will therefore make a new and major contribution to our theoretical knowledge and empirical understanding about the evolution, practice and impact of the ultimate penalty in Norway.
