Koronapandemien rammer arbeidslivet hardt. Mange permitteres og mister jobben, og virksomheter sliter økonomisk. Myndighetene har satt inn tiltak for å motvirke de negative effektene av pandemien. Det er likevel grunn til å tro at krisen vil kunne sette varige spor på arbeidsmarked, og styringen og reguleringen av det. Frem til 2025 gjennomfører Fafo, i samarbeid med ledende forskere ved universitetet i Gøteborg og universitetet i Aalborg, komparative studier på tvers av Skandinavia om krisens påvirkning på arbeidsmarkedet.
Flere spørsmål skal besvares i prosjektet: Hvilke grupper mister jobben og bærer byrdene? Vil de som mister jobben få tilbake en stabil jobb med god inntekt om noen år? Er lønninger like sensitive til kriser som de er til gode tider? Er lønnskutt i dårligere tider like vanlig for både kollektivt og individuelt forhandlet lønninger?
Analysene så langt viser at lønnsulikheten har økt i Norge de seneste årene. Dette skyldes bla. at lønnsutviklingen i bunnen av lønnsfordeling er svakere enn i resten av lønnsfordelingen. En medvirkende årsak for hvorfor lavlønte erfarer lavere lønnsvekst kan være at de er mer utsatte for nedgangstider og økonomiske kriser. I en analyse vi arbeider med finner vi at om lag 180 000 personer i alderen 24-66 år, eller 1/3 var varig lavlønte i 2019. Noen kjennetegn er typiske for de varig lavlønte. De fleste er kvinner, har utenlands bakgrunn, har kortere utdanning, i større grad jobber deltid, og i større grad jobber i privat sektor og i virksomheter som ikke har tariffavtale.
Når vi undersøker hvor selektivt nedstengningen traff i 2020, ser vi et klart hierarki. Personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet har størst risiko for å falle ut av lønnet arbeid. Varig lavlønte har lavere (men fortsatt betydelig) risiko, og varig høyere lønte har lavest risiko. Med andre ord slo ikke koronakrisen tilfeldig ut i arbeidsmarkedet, dette i likhet med mer tradisjonelle økonomiske kriser. Lønnstakere som ikke har fotfeste i arbeidsmarkedet og lønnstakere som ikke er i stand til å klatre opp lønnsstigen raskt nok er mer sårbare i kriser. Perioder med hyppige nedgangstider og/eller vedvarende nedgangstider kan dermed bidra til å bremse ned lønnsveksten og arbeidsmarkedsaktiviteten til lavlønte, og på denne måten kan kriser forsterke ulikhet.
Vi skal og se på hvordan arbeidsmarkedet omstilles. Myndigheter, arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner har i tidligere kriser sammen funnet løsninger som har sikret koordinering mellom ulike politikkområder, hvor lønnsforhandlinger, finanspolitikk, inntektssikring, arbeidsmarkedstiltak, og kompetansepolitikk har blitt sett i sammenheng. Evner partene i disse tre landene, på tross av ulikheter i samarbeidsgrad før krisen, å skape gode løsninger under stort press?
I prosjektet er vi også opptatt av hvordan krisen påvirker arbeidslivets institusjoner, regler og virkemidler. Vil eksisterende ordninger for oppsigelsesvern, arbeidsledighetstrygder og permitteringer endres, og vil det etableres nye ordninger? Og hvordan håndterer og tilpasser partene seg nye og endrede tiltak og ordninger når den akutte krisen avtar?
I et paper presentert ved ILERA 2022 så vi på og sammenlignet hvordan såkalte jobbfastholdesesordninger – permitteringsordninger- korttidsarbeidsordninger og ordninger for lønnskompensasjon- har blitt endret og introdusert i Norge, og i hvilken grad endringene i Norge har fellestrekk med endringene som er foretatt i Danmark og Sverige.
De foreløpige analysene viser at det ble gjennomført en rekke innovative endringer i de eksisterende institusjonelle jobbfastholdelsesordningene i Norge. Permitteringsordningene ble endret på kjente måter, men og på nye måter. I tillegg ble det utviklet nye mekanismer, nye løsninger på grunn av pandemien i seg selv, og statens nedstengning av virksomheter. Endringene ble fremmet i ett tett samarbeid mellom partene, arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner, og staten, og var i sterk grad preget av samarbeid for å løse felles utfordringer. Endringene og de nye innovative løsningene var i hovedsak stiavhengige, de bygde først og fremst på den eksisterende permitteringsordningen. De institusjonelle endringene i jobbfastholdelsesordninger i Norge førte i liten grad til at de norske ordningene ble likere hva som finnes i Sverige og Danmark.
Til slutt skal vi rette blikket mot hvordan krisen påvirker ulike gruppers holdninger til oppsigelsesvern, permitteringsordning, arbeidsledighetstrygder. Og vi undersøker hvordan holdninger og institusjoner kan virke sammen, og eventuelt påvirke om nye tiltak og virkemidler blir permanente.
Hjemmesider: https://www.fafo.no/en/projects/current-projects/nordic-labour-market-models-facing-pandemic-crisis
Cooperating with researchers at the universities of Gothenburg and Aalborg, we will compare how the Danish, Norwegian and Swedish labour markets and their governance models tackle and adjust to the consequences of the corona epidemic. Applying a multi-level, multi-method approach, we compare the crisis’ impact, and the policy responses and adjustments to it as it unfolds in time. Scandinavian labour market institutions and actors share many similarities, but regulations differ in important ways as do the national responses to the epidemic. Combining register and survey data, document analyses and qualitative interviews, the project builds on five work packages (WP). The core questions in WP1 and WP2 are how the economic shock affects the pattern of labour mobility, wage sensitivities, and the distribution of employment and earnings. WP3 examines to what extent the Scandinavian capacity for crisis management through coordination of economic policies, wage setting and social policies remains intact, and the role of social dialogue in shaping eventual reforms in labour market policies and institutions. WP4 analyses changes in specific policy instruments and institutions, such as temporary lay-off schemes and employment regulation, and how the adjustment paths are influenced by national differences in the depth of the crisis or the extent of policy concertation. Finally, WP5 studies attitudes and preferences of individuals in different labour market positions, their support for or disapproval of different policy schemes and changes. A research challenge could be the access to central representatives of governments and organized actors in WP3-4, but the research team has longstanding experience in research cooperation with such actors. WP5 requires information from surveys that, provided national funding in Denmark and Sweden, require coordination across countries, but researchers involved in this project have extensive experience with this type of data collections.
