Damage and beyond: role of farmland for red deer populations

AgriDeer har hatt som overordnet mål å studere hvordan innmarka påvirker hjorten, og hvordan hjorten påvirker innmarka. En hoveddel av prosjektet har vært analyser av GPS-data fra 329 koller og 115 bukker fra perioden 2005 til 2020, med en blanding av stasjonære og trekkende individer. I gjennomsnitt fant vi at hjorten brukte mer tid på innmark om vinteren (14-18%) enn om sommeren (8-14%). I områder med høy tetthet av hjort, hadde hjorten en større andel innmark innenfor leveområdet. Innmark er åpne arealer der de første spirene kommer om våren. Vi fant ingen sterke indikasjoner på at trekk-tidspunktet hadde endret seg vesentlig i perioden. Derimot var det veldig stor variasjon mellom individer, hjort startet trekk i hele perioden fra 14. mars til 12. juli. Hjort med god tilgang på innmark, startet trekket seinere. Hjort som hadde høyereliggende sommerområder, utsatte også vårtrekket. Dermed ser vi at de lokale miljøforhold i større grad styrer trekket enn hva vi forventet utfra den generelle klimaoppvarmingen. Vi brukte metastrekkoding på møkkprøver fra GPS-merket hjort til å påvise både diett og infeksjoner av rundormer. Vi påviste mellom 0 og 6 arter eller grupper av parasitter hos individuelle hjort, med et snitt på 2,6. Totalt påviste vi 14 ulike grupper eller arter av nematoder. Hjernemarken Elaphostrongylus cervi var vanligere hos stasjonær enn trekkende hjort, men dette kunne ikke knyttes til forskjeller i bruk av innmark om vinteren. Sjansen for å være infisert av arter av Ostertagia økte derimot med økende bruk av innmark om vinteren. Vi påviste flere arter av parasitter fra sau som T. ovis, Teledorsagia circumcincta and O. venulosum, men sjansen for infeksjon av disse kunne ikke klart knyttes til bruk av innmark. Hva er summen av ulike effekter ved bruk av innmark for hjorten? Vi analyserte vekter fra 10598 hjort skutt på Hitra og 5780 hjort fra Tingvoll i perioden 2000-2020. Ved lav tilgang på innmark innenfor valdet (2,1%), fant vi at slaktevekta til en kalv på Tingvoll sank fra 26,7 kg til 23,7 kg (11%) for en 3,5-gang økning i bestandstetthet (fra 0,75 til 2,6 skutte hjort per km2). Ved høy tilgang på innmark (6,4%), sank derimot vektene bare fra 27,1 til 26,6 kg (2 %) om tilgang på innmark var 6,4% for samme økning i bestandstetthet. Et annet tydelig mønster var at hjortetettheten også endte opp som langt høyere i områder med god tilgang på innmark. Vekt er en viktig parameter for å forutsi utviklingen i en hjortestamme. I sum kan det derfor få store konsekvenser for bestandsveksten at tilgang på innmark øker eller hindrer nedgang i vektene. Innmarka virker som en slags buffer, slik at vektene ikke reduseres like mye som man kan forvente ut fra økningen i bestandstetthet. Vi gjennomførte to delstudier av skadeomfang med ulike metoder. I det ene studiet brukte vi data fra 57 beitebur på graseng i Møre og Romsdal i perioden 2019-2023 til å måle biomasse-tap. I gjennomsnitt fant vi at hjorten reduserte grasavlingen med 16 % (84 kg per dekar) ved første slått og 7 % (27 kg per dekar) for andre slått. Det gir et samlet avlingstap på 12 % (111 kg per dekar) per år. Den viktigste forklaringsvariabelen på forskjeller mellom ulike grasenger var tettheten av hjort, selv om også topografi og avstand til bygninger også spilte en viss rolle. Biomasse-tapet økte fra ingen skade ved lav tetthet (0,6 skutte hjort per km2) til 31 % (110,3 kg per dekar) ved den høyeste observerte tettheten (4,0 skutte hjort per km2). Et viktig prinsipp i økologi, er at det kan være ulike faktorer som påvirker beitetrykk innenfor en graseng (f.eks. avstand til skog eller hus), på variasjon mellom grasenger i nærheten av hverandre (f.eks. pga. driftsforskjeller), eller på større skala (f.eks. landskapet, tetthet av hjort). For å avgjøre dette, designet vi et feltforsøk med variasjon på tre ulike romlige skalaer. På stor skala var det ikke uventet høyere tetthet av hjort som kunne forklare høyere beitetrykk. Faktorer på mellomnivå forklarte mesteparten av variasjonen i beitetrykk fra hjort. Det var betydelig høyere beitetrykk på nylig fornyede enger sammenlignet med eldre enger. På lokalt nivå var det mer beiting nærmere skogkanten og lengre unna infrastruktur. AgriDeer har langt på vei nådd målsettingene som ble satt i starten. Vi har på en sikrere måte tallfestet biomassetapet til hjorten, og hva som skaper variasjon i beitetrykk. Dette er viktig for å kunne sette inn tiltak på riktig skala. Lokalt vil det i stor grad være de som driver aktivt og fornyer enga, som også vil tiltrekke seg hjort og få skader. Det er foreløpig uklart om nye frøblandinger med mer beitetolerante grasarter kan bidra til å redusere tapet. Dette vil fort også være frøblandinger som gir mindre protein til husdyra og dermed uansett et tap. En kjent utfordring gjenstår: mange jegere og grunneiere vil ha mye hjort, mens noen bønder taper økonomisk på dette.

We regard our AgriDeer project as highly successful with 8 published papers (one of them in press). This includes publications in top-level journals like Proceedings of the Royal Society of London, Series B (2025) and Journal of Animal Ecology (2025). Further, one PhD candidate (Hjermann 2024) and two Master students (Bilet 2023, Fjeld 2023) have defended their thesis as part of AgriDeer. We have recruited a new PhD student with a joint position at NIBIO and University of Oslo to continue and further develop the work initiated during AgriDeer. #AgriDeer have provided insight of high societal relevance. We have identified the scale at which different drivers cause damages to farmland. This can be used to more effectively target how to mitigate damages. We have also developed tools to estimate population size of red deer from proxy data and harvest statistics.

Agricultural practices are changing globally putting biodiversity at risk. However, agriculture also contributes with subsidies to wildlife in the form of high quality forage. In this way, the natural and farmed landscapes have coupled dynamics. Farmland constitute only 3 % of Norway’s land area and are naturally placed on the most fertile soils. Land use and climate changes have contributed to an extreme growth in the populations of red deer causing damages to farmland crops. Yet, we have little quantitative knowledge of how much farming contribute to the production of wild red deer, the drivers of red deer use of farmland, and how we can predict damages as a basis for damage mitigation. #AgriDeer is organized in four work packages (WP) that aim to resolve these issues. We aim to quantify (WP1) how use of farmland by red deer vary at the individual level depending on age and sex, and at a landscape level depending on farmland availability, climate and population density, (WP2) how much farmland affect diet and parasitism of red deer (using metabarcoding approaches), (WP3) how use of farmland affect population dynamics of red deer (using Integral Projection models and Integrated Population models), and lastly, (WP4) assess how well red deer habitat use and population density can predict broad level damage by red deer across wide environmental gradients. We have a unique database of >700 GPS-marked red deer. Management of natural resources takes place within a socio-ecological system, and it is becoming increasingly clear that co-design and co-production of knowledge with important user groups is becoming an effective tool for implementation and use of science. #AgriDeer will provide essential knowledge on the role of farmland for red deer ecology as a basis for damage mitigation, and the active participation of the Landbruk Nordvest, Norwegian Environment Agency, the Norw. Farmer Union and the Norw. Forestry Association secure likelihood of high societal impact.