Stipendiatstilling 2 NINA (2021-2023)

Bruk av genetiske metoder innen forskningen på ville dyrearter har åpnet en ny verden av muligheter. I dette prosjektet ønsker vi å utvikle nye analysemuligheter, og utforske hvordan genetiske data kan brukes til å gi oss bedre kunnskap om individers slektskap og forflytning innen ville bestander av hjortedyr. Genetiske data kan også bidra til å gi mer presise bestandstall og redusere behovet for å bruke invasive datainnsamlingsmetoder. Et viktig fortrinn ved genetiske metoder, er at de i stor grad kan baseres på ikke-invasiv innsamling av prøver (eks. fra fjær, hår, møkk). Dette har både et dyrevelferdsmessig positivt aspekt og er en viktig kvalitet for selve innsamlingsarbeidet. Innsamling av materiale til genetiske prøver kan enkelt inkluderes som del av eksisterende overvåkingsprogrammer, og på denne måten bidra med en ny dimensjon for en allerede pågående overvåking. I Norge utgjør vinterbestandene av ville, skoglevende hjortedyr (elg, hjort og rådyr) ca. 400.000 dyr. Fra disse bestandene høstes det årlig i overkant av 100.000 dyr gjennom jakt. Hjorteviltartene er økologiske nøkkelarter med stor innvirkning på økosystemene de lever i. De representerer viktige kilder til rekreasjon, inntekt og tradisjonsbæring, men har også vesentlige samfunnsmessige kostnadssider i form av beiteskader på nytte- og prydvekster, trafikkollisjoner samt tiltak knyttet til forebygging av disse. Omfanget av hjorteviltets økologiske påvirkning, og størrelsen på nytte- og kostnadssidene varierer med bestandenes tetthet og sammensetning. I Norge reguleres hjortedyrbestandene i all hovedsak gjennom fritidsbasert jakt. Gjennom flere tiår har norske jegere bidratt til å samle inn et svært omfattende datagrunnlag knyttet til felte dyr og observasjonsdata samlet i forbindelse med jegernes jaktutøvelse. Datagrunnlaget er avgjørende i forbindelse med forvaltningen av landets hjortedyrbestander. Parallelt med at bestandenes nasjonale utbredelse og størrelse har endret seg, har også de samfunnsmessige og bestandsøkologiske problemstillingene blitt endret. Som en følge av dette etterspør forvaltningen i dag annen kunnskap enn for bare kort tid siden. I arbeidet med å imøtekomme forvaltningens kunnskapsbehov representerer utviklingen og innføringen av nye verktøy og metoder nødvendige fremskritt. I dette prosjektet vil vi jobbe med genetiske markører. Genetiske markører er gjenkjennbare deler av DNA-et og er knyttet til spesifikke karaktertrekk eller genetiske egenskaper. Variasjonen innen de genetiske markørene gir mulighet til å kartlegge ulike individers varianter av bestemte gener. På denne måten kan enkeltindivider gis et «genetiske fingeravtrykk» som både kan brukes til unik identifisering, men også til å bestemme slektskapsforhold mellom ulike individer m.m. Det finnes flere typer genetiske markører, men i vårt prosjekt vil vi primært bruke såkalte SNP-er. Dette er svært korte og enkle markører, men med en rekke fordeler. Sammenlignet med bruk av lengre og mer komplekse markører, gir SNP-er mer høyoppløselige data. Analyser på tvers av laboratorier er også direkte sammenlignbare, noe som ikke alltid er tilfelle ved bruk av lengre markører. Dette øker presisjonen på dataene, forenkler samarbeid på tvers av studier og laboratorier og øker bruksmulighetene. Vi har målsetning om å gjennomføre fire arbeidspakker i dette prosjektet. I første arbeidspakke vil vi utvikle og validere en SNP-chip for norsk hjort. En SNP-chip er en samling av definerte SNP-markører som brukes til å bestemme det enkelte individs SNP-varianter. Dette kan i neste omgang brukes til å beregne slektskap mellom ulike individer. I prosjektets andre arbeidspakke skal vi sammenligne presisjonen til slektskapsanalyser basert på SNP-er versus analyser som baserer seg på data fra mikrosatellitter. Materialet til dette arbeidet stammer fra et elgstudie på øya Vega. I den tredje arbeidspakken ønsker vi å se nærmere på hvilke genotypiske og fenotypiske egenskaper som kjennetegner suksessfulle individer i en jaktet hjortebestand. Det tilgjengelige kildematerialet til dette arbeidet stammer fra ca. 2000 hjort felt i løpet av 10 år på øya Otterøya i Namsos. I den siste arbeidspakken ønsker vi å utforske muligheten for å bruke genetiske slektskapsdata til å beregne bestandsstørrelse for hjortedyr. Metoden tar utgangspunkt i genetiske data og opplysning om alder fra skutte dyr. Bestandsstørrelse estimeres deretter på bakgrunn av andelen dyr i nær slekt (søsken, mor-avkom, far-avkom) i utvalget. Datamaterialet til denne arbeidspakken er samlet inn fra elg i Trøndelag.