Tilbake til søkeresultatene

STIPINST-Stipendiatstillinger i instituttsektoren

Stipendiatstilling 5 SINTEF (2021-2023)

Tildelt: kr 4,2 mill.

Norsk tang- og tareindustri har et stort potensial for vekst. For det første er norskekysten svært lang, den nest lengste i verden, og har mange områder med utmerkede vekstforhold for tang- og tare, som foretrekker det kalde, næringsrike vannet med høy salinitet vi har her. For det andre har vi en god forståelse av livssyklusen til særlig sukkertare (Saccharina latissima) og butare (Alaria esculenta), som gjør det mulig å dyrke disse. Med en gang dyrking kommer inn i bildet er det mulig å øke tilgangen på biomassen på en mer bærekraftig måte, sammenlignet med å høste fra ville populasjoner. Taredyrking har vist seg å ha minimal påvirkning på naturlige økosystemer, og siden alt en trenger for å dyrke tare er sollys, CO2 og næringsstoffer som finnes naturlig i havet, kan vi i prinsippet dyrke millioner av tonn tare i nær fremtid. Norge er per i dag den største produsenten av dyrket tare i Europa (336 tonn tare ble dyrket i 2020), men for å kunne skalere opp industrien ytterligere, er vi avhengig av et godt etablert taremarked. For å utvikle dette taremarkedet er det nødvendig å utforske nye bruksområder for den dyrkede taren, i tillegg til det tradisjonelle fokuset på mat og fôr. Tare har en sterk, men fleksibel struktur, og dette er takket være helt unike biopolymerer i celleveggen, som alginat, fucoidan og cellulose. I tillegg består taren av andre kjemiske forbindelser, som proteiner, pigmenter, mineraler og opplagsnæring i form av mannitol og laminarin. Flere av disse forbindelsene har rapporterte bioaktiviteter, som for eksempel å virke antiviralt, antibakterielt og betennelsesdempende, og dette gjør tare til en interessant kandidat innen farmasøytisk industri. Til tross for mangfoldige studier som rapporterer bioaktivitet i ulike ekstrakter fra tang og tare, er det få av disse forbindelsene som når kliniske studier eller anvendelse i produkter på markedet. For å muliggjøre en oppskalering av norsk taredyrkningsindustri, er det derfor viktig å identifisere og fjerne kritiske flaskehalser. Det største hinderet for en utvidet bruk av biopolymerer og andre forbindelser fra tare, er mangelen på standardisert ekstraksjon og karakterisering. Mangelen på etablerte renseprotokoller gjør det vanskelig å avgjøre om en observert bioaktivitet skyldes den faktiske tareforbindelsen, eller bare samekstraherte urenheter. I tillegg er tare en dynamisk biomasse, som endrer seg veldig i løpet av vekstsesongen, noe en omfattende høste- og karakteriseringskampanje i dette prosjektet har vist. For virkelig å forstå forholdet mellom den kjemiske strukturen og den biologiske funksjonen til en tareforbindelse, er en avhengig av god karakterisering av både tareråstoffet og de ekstraherte kjemiske forbindelsene. Så langt i dette doktorgradsprosjektet har det blitt utarbeidet standardiserte karakteriseringsmetoder av tareråstoffet, og det er etablert en standard ekstraksjons-, rense- og karakteriseringsprotokoll for alginat og andre biopolymerer fra dyrket sukkertare og butare. I prosjektets neste fase vil funksjonelle egenskaper til biopolymerene studeres nærmere, satt i sammenheng med artsspesifikke variasjoner i deres kjemiske strukturer.

Budsjettformål:

STIPINST-Stipendiatstillinger i instituttsektoren