Tilbake til søkeresultatene

NORGLOBAL2-Norge - global partner

The future of resettlement: vulnerability revisited

Alternativ tittel: Fremtiden for gjenbosetting: Sårbarhet revidert

Tildelt: kr 10,0 mill.

Dette prosjektet utforsker endringer i politikken for gjenbosetting av flyktninger, spesielt knyttet til begrepet "sårbarhet", og hvordan disse endringene i politikken former prosessene der flyktninger velges ut for gjenbosetting. I 2020 var nesten 26 millioner mennesker på flukt, de fleste i et land som grenser til hjemlandet. Utvalgte sårbare flyktninger får tilbud om gjenbosetting til et trygt tredjeland i det globale nord. I Norge kaller vi dem kvoteflyktninger. Dette er imidlertid en svært sjelden mulighet, ettersom mindre enn én prosent av verdens flyktninger blir gjenbosatt årlig. Gjeldende forskning stiller spørsmål ved om de utvalgte flyktningene representerer de mest sårbare og de med mest behov for gjenbosetting, og hvordan man rettferdig kan vurdere sårbarhet blant menn, kvinner og barn på flukt som har forskjellige behov og ressurser. Gjenbosetting av flyktninger handler ikke bare om å gi beskyttelse, men også om migrasjonskontroll. For eksempel deltar Norge nå i EUs relokalisering av flyktninger fra Hellas og i overføring og mulig gjenbosetting av migranter fra Libya via Niger og Rwanda. I disse tilfellene er gjenbosetting en integrert del av det europeiske samarbeidet for å kontrollere grensen mot Middelhavet, og hindre tilgang for andre potensielle flyktninger. I dette prosjektet undersøker vi hvordan kriterier og kategorier for utvalg av kvoteflyktninger utvikles i politikk for gjenbosetting, med spesiell oppmerksomhet på kategorier av sårbarhet. Vi studerer hvordan Norges utvelgelseskomiteer faktisk anvender kategoriene og kriteriene. Vi gjør dette ved å observere norske utsendinger i Uganda, Libanon, Rwanda og Hellas. Basert på disse dataene vil vi delta i de pågående teoretiske debattene om sårbarhet i forskningsfeltet om flukt og migrasjon, og bidra med politiske anbefalinger til beslutningstakere og praktikere som jobber med kvoteflyktninger.

A rising number of refugees are unable to return home or build a future in the country where they first sought protection. As a response, Norway and other signatories of the Global Compact on Refugees have pledged to expand resettlement of refugees into third countries that can offer permanent protection. Politicians often describe resettlement as the best way to help the most vulnerable among refugees because, in the resettlement process, UNHCR screens refugees to identify those who are most vulnerable in their current country of asylum. UNHCR’s official resettlement guidelines present vulnerability as an objective criterion for selecting eligible refugees. In practice, however, identifying the most vulnerable in refugee populations is inherently complex. It is subject to shifts in the resettlement programs and influenced by related political fields, such as immigration and security policy. European countries that resettle refugees increasingly aim to balance concerns over security, integration and control on irregular migration in their resettlement schemes through strategic policymaking and bureaucratic techniques. This project studies how the complex interplay between categorizations of ‘vulnerable refugees’, and policy-making on resettlement, shape access to resettlement. We apply a comparative design that analyses connections between different levels of governing resettlement – from policymaking at the national and international levels to actual encounter between street-level bureaucrats and refugees. Theoretically, we investigate the role of vulnerability in humanitarian interventions and practices, contributing to the growing critical literature that explores the consequences of centering the concept of vulnerability as a source of legitimacy in humanitarian work. We will also engage Norwegian stakeholders in exploring the implications for the future of resettlement.

Aktivitet:

NORGLOBAL2-Norge - global partner