Climate Politics During Recessions: Examining Drivers of a Green Economic Recovery

Dagens utslippsreduksjoner er utilstrekkelige for å nå målene i Parisavtalen, noe som fordrer netto null klimagassutslipp globalt innen 2050. CLIMREC kartlegger betingelser for at stater vil investere i avkarbonisering også i økonomiske nedgangstider. Forskere har pekt på at stater i nedgangstider ofte vil prioritere fornyet økonomisk vekst foran klima. Samtidig gir nedgangstider også mulighet for å styre veksten i grønnere retning, eksempelvis gjennom nyinvesteringer i utslippsfri infrastruktur (som jernbane), elektrifisering av transport (flere ladestasjoner), mer fornybar energi og bedre energieffektivitet i nybygg. Vi studerer i hvilken grad klima ble prioritert i store utslippslands forsøk på å gjenreise økonomien under finanskrisen i 2008–9 og Covid-19-krisen i 2020. CLIMREC fyller både et empirisk og et teoretisk tomrom i litteraturen om klimapolitikk. Basert på et nytt datasett, kombinerer prosjektet statistiske analyser av verdens 40 største økonomiers stimuleringspakker under de to krisene med detaljstudier av krisehåndteringen i åtte viktige økonomier på ulike utviklingsnivåer (Canada, India, Kina, Mexico, Storbritannia, Sør-Korea, Tyskland og USA).Foreløpige resultater tyder på at ingen av krisene i særlig grad ble brukt som mulighetsvinduer for å fremme det grønne skiftet. Snarere forsterket statenes stimuleringsmidler status quo. Verken utpreget «grønne» eller utpreget «brune» investeringer sto veldig sentralt i redningspakkene. I stedet for å fremme store endringer brukte de fleste statene sine stimuleringsmidler til å støtte eksisterende energitrender. Under begge krisene brukte de fleste land altså bare begrensete stimuleringsmidler til avkarbonisering. Samtidig endret prioriteringen av grønne stimuleringsmidler seg overraskende lite mellom de to krisene. De få landene som brukte en høy andel av stimuleringsmidlene til avkarbonisering, var stort sett de samme under begge krisene. At særlig Danmark og Sør-Korea peker seg ut i denne sammenhengen kan sies å utfordre eksisterende teori om hvilke faktorer som avgjør om land vil prioritere klima i sine stimuleringspakker. Eksisterende teori fremhever særlig to slike faktorer. Den ene er den relative styrken til henholdsvis grønne og brune innenlandske interessegrupper. Den andre er i hvilken grad landets politiske system åpner for medvirkning og påvirkning fra interessegrupper. Høy prioritet til avkarbonisering i stimuleringspakker er etter dette synet minst sannsynlig i land der interessegrupper har god adgang til politiske prosesser, samtidig som det finnes sterke interesser knyttet til produksjon av olje, gass eller kull. Tilsvarende er høy prioritet til avkarbonisering mest sannsynlig i land der det grønne skiftet alt har kommet ganske langt, slik at grønne interessegrupper står relativt sterkt – noe vi også finner empirisk belegg for. Derimot ser det ut til at land med sterke fossil-interesser ikke bevilger mer enn andre til utslippsdrivende tiltak. Videre kan det selv i land med sterke fossil-interesser være mulig for liberale regjeringer å få vedtatt grønne stimuleringspakker selv i møte med kraftig motstand fra «fossil-lobbyen». For eksempel brukte Obama-administrasjonen i 2009 om lag 80 milliarder dollar av «the American Recovery and Reinvestment Act» på utslippsreduserende prosjekter, som økt energieffektivitet, forbedret strømnett, økt fornybar-produksjon og oppgradering av transportsystemet. Et annet eksempel er Canadas stimuleringspakke under Covid-19-krisen, som ble utformet av Justin Trudeaus liberale mindretallsregjering. Selv om mer enn 90 % av midlene der gikk til utslippsnøytrale formål, er det verdt å merke seg at grønne investeringer fikk omtrent syv ganger så mye midler som brune investeringer gjorde. En annen forklaringsfaktor identifisert av CLIMREC er hvor avkarboniserbar økonomien er. Avkarboniserbare bransjer, som bilprodusenter og kraftkrevende industri, var lenge deler av «fossil-koalisjonen», men hadde også potensial for fornyet konkurransekraft gjennom avkarbonisering. Dette gjorde disse bransjene mottakelige for en hestehandel: å godta strenge klimamål mot støtte fra myndighetene til avkarboniseringen, eksempelvis gjennom subsidier. Eksistensen av en stor avkarboniserbar sektor kan bidra til å forklare at land som Tyskland og Sør-Korea, som begge har eksportdrevne og industritunge økonomier, nå bruker over 1% av BNP årlig på å fremme det grønne skiftet. Ytterligere en forklaringsfaktor ser ut til å være landenes posisjonering i den globale økonomien. Det vi kaller «alenestående økonomier» (som Sør-Korea) utvikler gjerne egne industripolitiske strategier i lys av forventet fremtidig etterspørsel og er derfor tilbøyelige til å opptre som foregangsland i det grønne skiftet. På den annen side har vi “satelittøkonomier” (f.eks. Mexico), som i større grad følger sine dominerende handelspartneres industripolitiske strategier og holder seg til veletablerte markedstendenser.

Meeting the Paris Agreement’s goals requires net zero GHG emissions by 2050. Yet, current emissions reductions are inadequate and the Covid-19 pandemic and the ensuing economic downturn might detract policymakers from decarbonization efforts. What conditions lead governments to invest in decarbonization in an economic recession? Existing research shows that economic downturns often cause individuals and governments to prioritize growth over climate. Yet recessions also offer an opening for decarbonization through stimulus spending on infrastructure, transportation electrification, building efficiency, and clean energy technologies. CLIMREC will comprehensively analyze climate-related post-pandemic stimulus spending in G20 economies. We will identify the drivers of such spending by combining cross-national comparative analysis of spending packages with in-depth case studies of four advanced and four emerging economies. We expect that two factors determine whether and how governments use stimulus spending to invest in decarbonization: the relative strength of domestic economic interests and the permeability of the policymaking process to interest group influence. The unexpected and near-simultaneous onset of the recession globally enables us to consider green recovery efforts across both advanced and emerging economies and to examine the importance of pre-existing factors minimally influenced by the crisis itself. It also enables us to avoid endogeneity problems, as countries suffered the same external shock irrespective of pre-existing economic and political factors. CLIMREC fills both an empirical and a theoretical void in the literature on domestic climate politics. The unique nature of the current recession and the universal use of stimulus packages to aid economic recovery offers an opportunity to revisit debates about the trade-offs between environment and growth and allows us to build a cross-national explanation that addresses gaps in existing research.