Right-wing populism and the political feasibility of climate policy

Høyrepopulistiske partier og bevegelser har styrket sine posisjoner i mange demokratier. Dette har bidratt til polarisering av den klimapolitiske debatten i mange land og hindret utviklingen av klimapolitikk som er i samsvar med Parisavtalen fra 2015. Eksisterende studier har påvist en sammenheng mellom høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk, men har ikke kommet særlig langt i å forklare denne sammenhengen. Å diagnostisere slik motstand er nødvendig for at disse gruppene kan inkluderes i klimapolitiske debatter på en mer konstruktiv måte. Dette prosjektet kombinerer kvalitative data som innsamles gjennom en spørreundersøkelse i Australia, Norge, Tyskland og USA med kvalitative kasus-studier av de samme landene. Prosjektet integrerer psykologiske og strukturelle forklaringsmodeller. To forskjellige forklaringer på sammenhengen mellom høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk har blitt foreslått i litteraturen. Den ene peker på strukturelle endringer i den globale økonomien som en felles årsak til høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk. Den andre framhever det ideologiske innholdet i høyrepopulisme, spesielt hvordan den konstruerer en konflikt mellom ‘folket’ og ‘kosmopolitiske eliter’, og argumenterer for at klimapolitikk spiller en symbolsk rolle i denne konflikten. Dette prosjektet vil 1) Gjennomføre og analysere en spørreundersøkelse for å teste de to forklaringene på høyrepopulistisk motstand mot klimapolitikk blant velgere i de fire landene. 2) Utforske motstand mot klimapolitikk i høyrepopulistiske partier og partifraksjoner i de nevnte landene. De to forklaringsmodellene vil testes gjennom en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ analyse. 3) Undersøke betydningen av privilegerte versus marginaliserte grupper som drivere av høyrepopulistisk motstand mot klimapolitikk, basert på data innsamlet under punkt 1 og 2 over. 4) Utforske hvordan styrken på motstand fra personer med høyrepopulistiske holdninger varierer over forskjellige klimapolitiske spørsmål og over tid, basert på fire år med data fra en spørreundersøkelse som følger et utvalg nordmenn over tid. 5) Utforske sammenhengen mellom høyrepopulistiske holdninger og holdninger til vern av natur. 6) Integrere politikk-implikasjoner fra punkt 1-5 over, og foreslå utforminger av klimapolitikk som gjør den gjennomførbar til tross for økende høyrepopulistisk motstand. Foreløpige resultater for utvalgte av : 1) Statistiske analyser av data fra spørreundersøkelsen viser klar støtte for den ideologiske forklaringen over den strukturelle forklaringen. Analysene viser også at den nasjonalistiske komponenten av høyrepopulistiske holdninger er viktigere enn den populistiske komponenten for å predikere motstand mot klimapolitikk. 2) Kasusstudien av Australia har identifisert høyrepopulistisk retorikk i argumenter mot klimapolitikk artikulert av medlemmer av Liberal party og National party. Retorikken er oppsiktsvekkende lik den til det høyrepopulistiske partiet Pauline Hanson’s One Nation. 3) Analysen av data fra spørreundersøkelsen viser at holdninger til klimapolitikk er den nest sterkeste predikator for å stemme på høyrepopulistiske partier, etter holdninger til innvandring. Dette viser at disse partienes motstand mot klimapolitikk er etterspurt av velgerne deres. Samtidig viser analysen at marginalisering ikke er en avgjørende faktor for å forklare hverken motstand mot klimapolitikk, høyrepopulistiske holdninger, eller for å stemme på høyrepopulistiske partier. Blant personer med høyrepopulistiske holdninger, framstår ikke marginaliserte grupper som drivere av motstand mot klimapolitikk. 5) Selv om spørreundersøkelsen viser at personer med høyrepopulistiske holdninger er mer skeptisk til naturvern enn resten av befolkninger, er ikke forskjellen like stor som for holdninger til klimapolitikk. Det eneste tilfellet hvor høyrepopulistiske holdninger er positivt assosiert med støtte til naturvern, er i avveininger mellom naturvern og utbygging av fornybar kraft.

Right-wing populism (RWP) has been on the rise in many democracies and has become an entrenched long-lasting force across the world that will continue to shape politics. Extant studies have found that RWP is linked with opposition to climate policy but has not come far in explaining this opposition. Diagnosing the opposition is necessary for facilitating a more constructive inclusion of these groups in climate policy debates. In the nascent literature on the association between RWP and climate opposition, two different explanations have been suggested. A structuralist explanation points to a common cause for the two phenomena, namely structural changes in the global economy. The other explanation draws on the ideological content of RWP and argues that the effect of structural changes on climate policy attitudes is not direct, but rather mediated by RWP ideology. WP1 of this project will design a survey to test the two explanations for RWP opposition to climate policy among voters across four countries (Australia, Germany, Norway, USA) and conduct mediation analysis. WP2 will explore climate opposition among RWP parties and party fractions in the same countries. The two explanations will be tested through a combination of qualitative process tracing and quantitative content analysis. WP3 will investigate the relative importance of privileged versus marginalized groups as drivers of RWP supporters’ opposition to climate policy. Different complementary analyses will be conducted, using data both from WP1 and WP2. WP4 will explore how the strength of resistance from RWP supporters varies across different questions relating to climate science and policy and across time. It will draw on four years of data from a panel survey in Norway. WP5 will integrate policy implications from the results of WP1-4, proposing ways to craft climate policies to be politically feasible despite increasing RWP opposition.