Valgte representanter er i stor grad forventet å forbli tilknyttet det politiske partiet som fikk dem valgt. Likevel er partibytting vanlig, om ikke endemisk, blant parlamentariske representanter i mange etablerte og unge demokratier. Ved å endre partitilknytning skaper valgte representanter ustabilitet for partiene: nye partier formes, eksisterende partier oppløses og størrelsen på partiene i parlamentet endres. Partiustabilitet kan utgjøre en viktig påvirkning på valg, regjeringsdanning, offentlig politikk og velgerrepresentasjon.
Dette prosjektet utforsker partiustabilitet i parlamenter i europeiske demokratier. Prosjektet har tre mål: å kartlegge ulike former for partiustabilitet, å forklare hvorfor ustabilitet oppstår og å forstå om og hvordan partiustabilitet påvirker velgernes støtte til partiene.
Når det gjelder det første målet, har prosjektgruppen vist at offisielt registrerte endringer i politikernes partigruppetilhørighet kan være av svært ulik karakter. For å avdekke denne kompleksiteten vurderte vi om:
• Før byttet var stortingsrepresentantene i en partigruppe eller satt som uavhengige i parlamentet.
• Parlamentarikerne byttet til en eksisterende partigruppe, en ny partigruppe eller ble uavhengige.
• Endringen i gruppetilhørighet ble foretatt alene, i samarbeid med andre representanter eller av hele gruppen.
Basert på disse tre kriteriene identifiserte vi flere former for ustabilitet i de parlamentariske partiene. Ved hjelp av offisielle parlamentariske registre, medier og andre kilder samlet vi inn informasjon om hyppigheten av disse i Estland (1995-2019), Irland (1961-2020), Italia (2001-2022), Litauen (1996-2020), Nederland (1959-2021), Norge (1958-2021), Polen (2001-2019) og Romania (1996-2020). I alle de åtte landene er de vanligste formene:
• Soloutmeldinger fra partigrupper for å sitte som uavhengige i parlamentet (17 %).
• Kollektiv utmelding fra eksisterende partigrupper for å danne nye grupper (15 %).
• Kollektiv utmelding fra partigrupper for å bli uavhengige (13 %).
• Soloavhopp fra en eksisterende gruppe til en annen (12 %).
• Opprettelse av nye grupper av uavhengige (12 %).
Totalt sett registrerer datasettet vårt 3 700 endringer i partigruppetilhørighet blant stortingsrepresentanter. Antallet årlige endringer for 100 stortingsrepresentanter varierer fra under eller like over 1 i Irland, Nederland og Norge, 5 i Estland, og 9 til 11 i Italia, Litauen, Polen og Romania.
Når det gjelder det andre målet, er hovedinnsatsen vår rettet mot å forstå hvordan ulike sjokk og hendelser kan påvirke ustabiliteten i partiene. I én studie undersøker vi hvordan endringer i partioppslutningen i offentlig tilgjengelige meningsmålinger mellom valgene påvirker parlamentarikernes insentiver til å forlate sin nåværende partigruppe. Vi finner at hvis det er usannsynlig at representantene blir gjenvalgt på grunn av partiets oppslutning, er det mer sannsynlig at de går over til en annen gruppe eller blir uavhengige, men ikke at de danner nye grupper. For å gjennomføre denne analysen utvikler vi en innovativ måte å måle representantenes sårbarhet på ved å kombinere informasjon om representantenes listeplassering og partienes oppslutning i både det siste stortingsvalget og påfølgende meningsmålinger.
Med tanke på hvor ofte representanter forlater partigruppene sine for å bli uavhengige, er det også viktig å undersøke de uavhengige representantenes partigruppetilhørighetsstrategier. Er statusen som parlamentarisk uavhengig et midlertidig stoppested eller en endelig destinasjon? Vi finner at mange representanter uten partigruppetilhørighet faktisk forsøker å bli medlem av eksisterende grupper (særlig hvis de ikke er tilknyttet små utenomparlamentariske partier) eller å opprette nye grupper (særlig hvis de er tilknyttet små partier eller har forlatt sin tidligere gruppe sammen med andre representanter).
Når det gjelder det tredje målet, har vi undersøkt hvordan endringer i partitilhørighet påvirker valgresultatene til partier og lovgivere. Ved hjelp av valg- og undersøkelsesdata finner vi at utskiftninger skader opprinnelige partier, og at innskiftninger har en positiv (om enn mild) effekt på mottakerpartiene. Partistøtte er først og fremst knyttet til omfanget av utskiftninger på nasjonalt nivå, ikke til forekomsten av utskiftninger på valgdistriktsnivå.
Når det gjelder lovgiverne, finner vi at de som bytter parti har mindre sannsynlighet for å bli gjenvalgt i neste valg. Mekanismene bak denne sammenhengen avhenger av byttetypen. Avhoppere har mindre sjanse for å bli gjenvalgt, hovedsakelig på grunn av mindre gunstige liste- eller distriktsposisjoner eller fordi de får færre individuelle preferanse stemmer. Splitteres begrensede gjenvalgsmuligheter er i stor grad en konsekvens av splittpartienes begrensede valgappell. Utmeldere har mindre sannsynlighet for å stille til valg eller knytte seg til valgbare partier.
Party instability is on the rise in democracies new and old. Mainly associated with the emergence of new parties, party instability is also prevalent in parliaments in a variety of forms. Parliamentary representatives, acting individually or in coordination with current co-partisans, legislators from other parties or independents, can enter existing parties, form new parties, or become independents without a formal party affiliation. Such parliamentary party instability can have important effects on electoral and government formation outcomes and stability of cleavage structures. Endemic instability can undermine government stability, policy representation, electoral accountability, control of corruption, and development of important public policies. However, party instability can also change stultified party systems in old democracies or hinder the formation of dominant party systems and democratic backsliding in young democracies.
In this project an international research team examines parliamentary party instability in eight carefully selected established and young democracies over several last decades. First, we unravel the previously under-researched complexity of parliamentary party instability through careful conceptual work and the collection of extensive quantitative and rich qualitative data on each instance of legislative party switching in our country sample. Second, we develop empirically-driven theoretical arguments explaining these diverse forms of party instability as a result of external shocks and events, while accounting for the concerns of switcher politicians, their current parties, and potential receiving parties. We test these arguments by combining advanced quantitative analyses with qualitative and experimental approaches. Third, we investigate the impact of diverse forms of party instability on party popular support while considering carefully the two-way relationship between party instability and party support.
