Forskergruppen Ord og vold analyserer kulturlivets demokratiske robusthet og sårbarhet på 1930- og 40-tallet. Dette gjøres ved å bruke statistiske og kvalitative tilnærminger hentet fra en rekke disipliner, og ved å sammenligne norske erfaringer med tilsvarende fra andre land som ble okkupert under andre verdenskrig, spesielt Frankrike. Forskerne undersøker hvorfor forfattere, intellektuelle og kulturarbeidere tok de valgene de gjorde, stilt overfor sensur og terror, men også i møte med en ny type offentlig investering i kultur orkestrert av det fascistiske diktaturet.
Studien begynner med 1930-årenes såkalte kulturkriger og slutter i 1952, da DnF, Norsk forfatterforening, tillot NS-forfatterne som hadde blitt ekskludert i 1945, å melde seg inn igjen i foreningen. I tillegg døde Knut Hamsun, tragediens nøkkelfigur, samme år. Målet er å frembringe solid kunnskap om historiske problemstillinger som er hardt debattert og av stor samtidsrelevans, men som i liten grad har vært gjenstand for systematisk forskning. Forfattere har en privilegert status i spørsmål om norsk identitet og selvforståelse, og det fascistiske engasjementet og landssviket til Hamsun, Norges største romanforfatter, forblir noe av et nasjonalt traume. Anstrengelsene som ble gjort etter krigen for å gjenreise tilliten til forfattere gjennom «æresrettene», er også gjenstand for kontrovers. Samtidig kan man si at det er gjennom krigen og etterkrigsoppgjøret at en samfunnsetikk for forfattere og intellektuelle former seg.
Skrivende mennesker er på godt og vondt fortsatt sentrale i den politiske utviklingen. Erfaringer fra den nye bølgen av høyreradikal politikk i USA og Europa bekrefter et kjent mønster, der høyreintellektuelle mobiliserer autoritære stemninger ved å iscenesette "kulturkriger". Det er nok å nevne navn som Newt Gingrich, Steve Bannon, J.D. Vance, Aleksandr Dugin og Éric Zemmour. Gitt den fornyede utfordringen fra den autoritære høyresiden, kan kunnskap om hvordan intellektuelle og demokratiske friheter ble forsvart, tapt og gjenvunnet på 1930- og 40-tallet, ha stor samfunnsmessig verdi.
This proposed project will conduct a social network analysis (SNA) of the Norwegian field of literary intellectuals before, during and after the German occupation. The project will draw scientific robustness from systematic cultural sociology, but will also employ other approaches, ranging from digital data mining to archival studies and historically-informed literary analysis. The project will be comparative, drawing on European experience.
Key research questions will be:
1. What explains the political positioning of writers and intellectuals during the occupation: literary or non-literary factors? Which groups of writers were most likely to collaborate or to resist nazification when it comes to social origin, geographical trajectory, education, age, gender, genre and literary affiliation, small/large scale of literary production etc, etc.
2. How were concepts concerning the responsibility of the intellectual and a professional ethic (honors code) for writers and developed during the war and how were they employed during the professional purges (“æresretten”) that followed the war?
As in France (Sapiro 1997) the politico-literary struggles of the 1940s were in many ways a replay of the "culture wars" of the 1930-s, with vengeance often being a strong motive. The formally relatively autonomous literary field became very politized in the 1930’s. As there is no good sociological study of the so-called cultural wars of the 1930s, we would like to draw the study and the narrative back to 1933. The endpoint of the study will be the year 1952, when DNF, the Norwegian writers’ association, allowed the NS-writers who had been expelled in 1945 to rejoin the association. In addition, Knut Hamsun, the key figure of the tragedy, died that year.
One of the work packages will examine the Norwegian cultural experience of the 1930s and 40s from the perspective of democracy theory, examining the democratic vulnerability and resilience of cultural life.