Norges arbeid for menneskerettighetsforkjempere- implementering og effekt

Å forsvare grunnleggende menneskerettigheter og bærekraftsmålene er noe av det farligste man kan gjøre i mange deler av verden i dag. Dette tross en bred enighet om den viktige rollen som menneskerettighetsforkjempere har i dette arbeidet. Menneskerettighetsforkjempere, i all sitt mangfold, brukes som en betegnelse på mennesker som står opp for egnes og andres rettigheter på en fredelig måte. Dette er beviselig risikabelt og menneskerettighetsforkjempere blir fengslet, overvåket, opplever svertekampanjer, kriminalisering og trusler. I 2020 ble 331 drap av forkjempere dokumentert av organisasjonen Frontline Defenders. Mange kjemper for miljøet og urfolks rettigheter, men også for kvinners og minoriteters rettigheter. FNs Generalforsamlingen, anerkjente behovet for beskyttelse av retten til å forsvare menneskerettighetene gjennom en deklarasjon for menneskerettighetsforkjempere for over 20 år siden. Siden da har det blitt utarbeidet systemer og mekanismer for å beskytte menneskerettighetsforkjempere lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Norge har vært og er en viktig drivkraft i dette arbeidet gjennom arbeid i FN og gjennom blant annet konkrete retningslinjer for utenrikstjenesten. Prosjektet har som mål å finne ut hvordan den norske innsatsen, og spesielt hvordan norske utenriksstasjoner, følger opp norske prioriteringer og disse retningslinjene. Dette prosjektet ser ikke bare på den norske innsatsen, men også på hvordan andre aktører i feltet opplever det norske bidraget og hvordan den påvirker dem. Prosjektet vil i tillegg følge og belyse hvordan utsatte menneskerettighetsforkjempere i et utvalg norske samarbeidsland selv opplever arbeidet og støtten. Prosjektet håper å bidra til økt kunnskap om en langsiktig utenrikspolitisk prioritering for Norge og effekten av den. Samt til læring for både norsk og internasjonalt arbeid for forsvar av menneskerettighetsforkjempere i lokale og nasjonale kontekster, ikke minst i kjølvannet av Covid-19 pandemien.

In the context of extreme threats to human rights defenders worldwide, the Declaration on Human Rights Defenders (hereafter, the Declaration) was adopted by the United Nations (UN) General Assembly in 1998. Since then, there has been a growing recognition of the role of civil society and human rights defenders (HRD) as central to the realisation of human rights and as key actors to the fulfilment of the UN Sustainable Development Goals. Norway has been at the forefront of the international work on HRDs through political and financial support, and advocacy for normative development. It was one of the first countries to adopt a policy tool providing Norwegian Foreign Ministry and diplomats operational recommendations; “Norway’s Efforts to support Human Rights Defenders” (hereafter, the Guidelines) In addition, Human rights defenders has been highlighted as a priority area in the White Paper “Opportunities for all; Human Rights in Norway’s Foreign Policy Development cooperation” (Meld. St. 10 2014-15). This research asks; In what way does, and can, Norway’s international support for protection of human rights defenders achieve maximum effectiveness at the local and national levels, and fulfil its intended goals? The primary goal is to contribution to future policy outcomes by providing empirical knowledge and comparative analysis of Norway’s role in efforts on human rights defender’s protection that can be shared within the Norwegian institutional structure as well as internationally. It seeks to highlight best practices, lessons learned, as well as to point to areas for improvement. The reserach seeks to undertake case studies from countries prioritised by Norway in its foreign policy. Access to practitioners in this field, the foreign service as well as human rights defenders is vital for the success as well as good security assesments for field work.