BoVEL: Bo lenger hjemme med sosial teknologi.

Ensomhet og manglende sosial kontakt er en barriere mot målet om at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Men eldreomsorgen er preget av et medisinsk paradigme der helsetiltak er i fokus, og sosiale behov ofte ender opp som en “blind flekk”. Selv om behovet for sosial kontakt er anerkjent som ett av fire i satsingen på velferdsteknologi, og sosial teknologi i begynnelsen hadde høy prioritet i Nasjonalt Velferdsteknologiprogram, har slik teknologi i liten grad vært tatt i bruk. Én viktig grunn er at Helsedirektoratet omdefinerte sosial teknologi som “trygghetsskapende teknologi” – men ikke før etter at velferdsteknologiprogrammets fase med pilotering av nettopp trygghetsskapende teknologi var avsluttet. Den nasjonale satsingen på sosial teknologi ble avsluttet før den fikk begynne og er en oversett teknologi med et uforløst potensiale i eldreomsorgen. Sosial teknologi har også vært vanskelig å forene med sektorens fokus på “gevinstrealisering”, altså på effekter av tiltak oppgitt i tid og penger spart. Sammenhengen mellom sosial isolasjon, livskvalitet og helsetilstand er kompleks, og effektene av tiltak dukker ikke nødvendigvis opp i budsjettene til dem som betaler for tiltaket. Kommuneansatte med ansvar for velferdsteknologi, og bedrifter som jobber med sosial teknologi, forteller at sosial teknologi har vært vanskelige å fremme for politisk og administrativ ledelse. Det er et behov for studier som kan sannsynliggjøre gevinster av sosial teknologi i eldreomsorgen. I dette prosjektet skal Kompany AS, OsloMet, Solfjellshøgda helsehus, bydelene Nordstrand, St.Hanshaugen og Østensjø: a) Utvikle tjenester med sosial teknologi, hvor teknologien, helsepersonell og pårørende sammen skal sørge for at eldre kan og vil bli boende lengre i eget hjem; og b) Undersøke om tjenester med sosial teknologi faktisk bidrar til at flere blir boende lengre i eget hjem.

Ensomhet og manglende sosial kontakt er en barriere mot målet om at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Sosiale behov er viktig for livskvalitet blant hjemmeboende eldre, og det som skiller «institusjonsflyttere» fra dem som blir boende hjemme er manglende sosial kontakt, uro, engstelse og ensomhet. Samtidig er eldreomsorgen preget av et medisinsk paradigme der helsetiltak er i fokus, og sosiale behov ofte ender opp som en “blind flekk”. Selv om behovet for sosial kontakt er anerkjent som ett av fire i satsingen på velferdsteknologi, og sosial teknologi i begynnelsen hadde høy prioritet i Nasjonalt velferdsteknologiprogram, har slik teknologi i liten grad vært tatt i bruk. Én viktig grunn er at Helsedirektoratet omdefinerte sosial teknologi som “trygghetsskapende teknologi” – men ikke før etter at velferdsteknologiprogrammets fase med pilotering av nettopp trygghetsskapende teknologi var avsluttet. Den nasjonale satsingen på sosial teknologi ble avsluttet før den fikk begynne og er en oversett teknologi med et uforløst potensiale i eldreomsorgen. Sosial teknologi har også vært vanskelig å forene med sektorens fokus på “gevinstrealisering”, altså på effekter av tiltak oppgitt i tid og penger spart. Sammenhengen mellom sosial isolasjon, livskvalitet og helsetilstand er kompleks, og effektene av tiltak dukker ikke nødvendigvis opp i budsjettene til dem som betaler for tiltaket. Kommuneansatte med ansvar for velferdsteknologi, og bedrifter som jobber med sosial teknologi, forteller at sosial teknologi har vært vanskelige å fremme for politisk og administrativ ledelse. Det er et behov for studier som kan sannsynliggjøre gevinster av sosial teknologi i eldreomsorgen. I dette prosjektet skal partnerne: a) Utvikle tjenester med sosial teknologi, hvor teknologien, helsepersonell og pårørende sammen skal sørge for at eldre kan og vil bli boende lengre i eget hjem; og b) Undersøke om tjenester med sosial teknologi faktisk bidrar til at flere blir boende lengre i eget hjem.