Internasjonal politkk er et gjennomført kjønnet felt. Dette gjenspeiles i nyheter og dagligliv og har blitt påvist gjennom en rekke feministiske analyser. Og dess mer «alvorlig» politikken er, dess sterkere er det maskuline preget. Nest etter militæret, er diplomatiet det feltet der maskulinitet har stått sterkest. Diplomatiets maskulinitet er allikevel noe av et paradoks. Den arketypiske kjønningen av sosialt liv fremstiller en motsetning mellom en mannlig kriger og en kvinnelig ikke-stridende. Diplomatiet har videre trekk som typisk assosieres med det feminine, som samtale heller makt, lytte heller enn snakke og fingerspissforståelse av normene for sosial omgang. Ikke-voldelig omgang, lyttende nærvær og sosial kapital er sentrale for diplomatisk samhandling. Den sterke koblingen mellom maskulinitet og diplomati er enda mer paradoksal når vi tar med i betraktningen at det inntil slutten av 1700-tallet ikke fantes noe samlebegrep for «diplomati», mens kvinner var aktive og anerkjente deltagere i forhandlinger, kommunikasjon og representasjon. Disse funksjonene har senere blitt regnet som diplomatiets kjernefunksjoner. Mellom midten av 1700-tallet og midten av 1800-tallet ble kvinnene imidlertid skjøvet ut at offisielt diplomati. Diplomatiets fokus på fredlig konfliktløsning, lytting og sosial forståelse og kvinnenes historiske rolle i internasjonal samhandling reiser et åpenbart spørsmål - hvorfor og hvordan ble diplomati kjønnet maskulint og praktisert utelukkende av menn? Dette er kjernespørsmålet for REGEND. Dette spørsmålet er viktig for vår historiske forståelse av diplomati, men også for hvordan vi forstår den samtidige kjønningen av diplomati og hvordan kvinner har blitt re-integrert i diplomatiet. Ved å reise dette spørsmålet bringer prosjektet feministisk analyse til det historiske studiet av internasjonal politikk, samtidig som det historiserer feministiske studier av internasjonale politikk og diplomati.
REGEND startet opp høsten 2023, og det første året har stort sett gått med til intellektuelt og organisatorisk grunnarbeid. Vi har hatt oppstartsworkshop og to seminarer med eksterne innledere, samt presentert arbeid internasjonalt og medfinansiert en internasjonal workshop. De første publikasjonene er under utarbeidelse.
International politics is thoroughly gendered, as demonstrated by feminist scholarship over the last three decades. And the “higher” the politics, the stronger the masculinization. Diplomacy is second only to the military in degree of masculinization. This masculinization of diplomacy is paradoxical, insofar as an archetypical gendering of societal relations posits a dichotomy between the male warrior and the female non-combatant. In fact, considering insights from gender studies, diplomacy appears closer to traits that have historically been associated with femininity. These include conversations over violence, listening rather than talking, and attention to norms of proper social interaction. Indeed, non-violent interactions, listening and social skills are at the core of diplomatic protocol. The strong association of diplomacy with men is even more paradoxical when we acknowledge that until the 18th century, not only was there no established collective term for “diplomacy”, but women were active and acknowledged participants in negotiations, communication and representation, practices later considered at the core of diplomacy. Between the middle of the 17th century and the middle of the 19th century, however, women were forced out of official diplomacy. Given diplomacy’s concern with peaceful interactions, listening and sociality, and given women’s historical importance in such international interactions, why and how did official diplomacy become masculinized and practiced only by men? This is the core question motivating REGEND. This question is important for our historical understanding of the institution of diplomacy, but it is also central for our understanding of the contemporary gendering and re-inclusion of women into diplomacy. In addressing this question, the project brings feminist scholarship in a systematic way to Historical International Relations, while also historicising feminist studies of international relations and diplomacy.