PhD-prosjektet skal utvikle kunnskap om effekten Innlandsmodellen i bygningsvern har hatt for det nasjonale bevaringsprogrammet for fredete bygninger i privat eie i Innlandet. Modellen ble opprinnelig etablert i daværende Oppland fylke for å være rustet til å nå det nasjonale miljømålet om at fredete bygninger i privat eie skulle ha et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020. Modellens ambisjon er at en gjennom samarbeid mellom håndverkere, utdanning, eiere, forvaltning og bygningsvernrådgivere skal gjøre eierne best mulig i stand til å ta vare på bygningene sine, for seg selv og for storsamfunnet.
Innlandsmodellen i bygningsvern er nasjonalt trukket frem som en vellykket forvaltningsmodell. Det er imidlertid ikke tidligere kartlagt hvordan Innlandet fylkeskommune har lykkes/ikke lykkes i sin måloppnåelse i forhold til andre fylkeskommuner. PhD-prosjektet skal undersøke om Innlandsmodellen faktisk gir en høyere måloppnåelse enn i de andre regionene. Og hvis den er mer vellykket enn andre modeller, hvorfor er 2020-målet likevel ikke nådd i Innlandet?
Målet med PhD-prosjektet er å foreta en evaluering av Innlandsmodellen så langt, og å identifisere årsaker til at 2020-målene i bevaringsprogrammet for fredete bygninger i privat eie ikke er oppnådd på tross av målrettet innsats. PhD-prosjektet skal kartlegge styrker og svakheter i Innlandsmodellen for å øke kunnskapen om kritiske faktorer for god forvaltning av bygde kulturminner, og om hvordan kunnskapen på best mulig måte kan komme til nytte for fremtidens kulturminneforvaltning. Dette er kunnskap som er viktig for å utnytte begrensede, offentlige midler best mulig, samtidig som man har eierne og håndverkerne og materiell og immateriell kulturarv som hovedfokus.
Nasjonalt anses Innlandsmodellen som en god regional forvaltningsmodell innen bygningsvern. Sentralt i modellen er målsettingen om at det skal være enkelt for eiere å forvalte de fredete bygningene. Selv med en modell konstruert for å oppnå dette har Innlandet ikke nådd de nasjonale istandsettingsmålene. PhD- prosjektet skal se på hvilke svakheter og styrker som finnes i modellen, for å møte morgendagens behov gjennom gode tjenester, kommunikasjon og involvering for de som eier bygde kulturminner.
For å sikre bevaringen av de fredete bygningene i privat eie ble et nasjonalt bevaringsprogram opprettet, for å sikre disse bygningene et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020. Regional kulturminnemyndighet fikk ansvar for tildeling av tilskudd og oppfølging av bevaringsprogrammet. Innlandet har en av landets største porteføljer med fredete bygninger, og som regional forvaltningsmyndighet derfor et stort ansvar for best mulig ivaretagelse av porteføljen. Tidligere Oppland fylkeskommune etablerte Opplandsmodellen for å nå de nasjonale bevaringsmålene.
Forvaltningsmodellen har eierne i fokus, og består av fem likeverdige aktører; eiere, utførende håndverker, håndverkerutdanning, bygningsvernrådgiver ved museene, og forvaltningen. Alle aktørene er nødvendige for å lykkes med istandsetting, og fylkeskommunen tok en aktiv rolle i modellen som tilrettelegger for prosesser og for de andre aktørene. Modellens fokus var at aktørene måtte samarbeide for å gjøre det enkelte for eierne å nå bevaringsmålene.
2020-målene ble ikke nådd, og bevaringsprogrammet avsluttes med delvis måloppnåelse. Likevel trekkes Innlandsmodellen i bygningsvern i st.meld 16 (2019-2020) og av Riksantikvaren frem som et godt eksempel på forvaltningspraksis med gode resultater for bevaring av kulturminner i et samspill mellom eier og forvaltning. Hvorfor og hvordan kan Innlandsmodellen beskrives nasjonalt som vellykket, når ikke 2020-målet er nådd? Trekkes modellen litt ukritisk frem som en suksesshistorie?