Grønt protein fra eng – biorafinering, bærekraft og systemperspektiv

Grønt bioraffinering er en teknologi der engvekster behandles for å utvinne protein, i tillegg til andre verdifulle biprodukter. Selv om det å utvinne protein fra gress ikke er et helt nytt konsept, viser nyere forskning fra de nordiske landene at det ved hjelp av ny teknologi er et stort potensial for økt selvforsyning og redusere miljøpåvirkningen ved produksjon av proteiningredienser til dyrefôr. I Norge importerte vi i 2023 rundt 110 tusen tonn soyamel og 194 tusen tonn rapsmel som proteinkilder i kraftfôr for husdyr. Særlig soyadyrking bidrar til miljømessige og sosiale utfordringer i produksjonslandene, og bruken av soya i Norge reduserer vår selvforsyningsgrad. Siden 68% av jordbruksarealet i Norge brukes til dyrking av gress, kan grønt bioraffineri-teknologi være en mer bærekraftig løsning for fremtiden. I grønn bioraffinering prosessen brukes mekanisk pressing til å separere den grønne biomassen i to deler: fiberrik pulp og grønn jus. Den grønne jusen bearbeides videre, vanligvis gjennom utfelling, for å skille ut proteinkonsentratet som tørkets etterpå. Dette proteinkonsentratet kan brukes som fôr til enmagede dyr som gris og kylling. Pulpen fra det første trinnet kan brukes som fôr til drøvtyggere som kyr, mens den gjenværende brune saften fra utfellingstrinnet kan brukes som gjødsel eller råstoff til biogassproduksjon. I vårt prosjekt er målet å undersøke miljøeffektene av grønn bioraffinering i Norge, men også å gjennomføre en systemanalyse for å øke kunnskapen om hva slags nasjonal implementering som vil gi de største miljøbesparelsene. Dette prosjektet er en del av et doktorgradsarbeid. I det første året utforsket vi verktøy som livsløpsanalyse (LCA) for å analysere og beregne miljøpåvirkningen av grønn bioraffinering i Norge. LCA er en ISO-standardisert metode som er bredt brukt til å kvantifisere miljøeffekter, identifisere viktige problemområder (eller «hotspots»), og sammenligne ulike produksjonssystemer. I Norge har LCA allerede blitt brukt for å estimere miljøpåvirkningene fra melk-, kjøtt- og kornproduksjon. Resultatene fra en LCA er imidlertid sterkt avhengige av valgene forskerne tar når de utformer virkelige eller fremtidige systemer som analyseres. I begynnelsen av prosjektet brukte vi derfor tid på å gjennomgå eksisterende litteratur for å få en bedre forståelse av hvilke faktorer som er viktigst å undersøke videre i en norsk sammenheng. Spørsmål som: «Har vi nok grasareal i Norge til å produsere den mengden protein vi trenger for å erstatte import av protein til fôr?», «Kan vi konkurrere med svært spesialiserte produksjonssystemer (som soyamel produksjon) når det gjelder energibruk?», «Er denne teknologien gjennomførbar og mer bærekraftig enn dagens systemer?», er spørsmål vi vil forsøke å besvare gjennom dette prosjektet.