I Norge har det vært en stor økning i hjortebestanden (Cervus elaphus L.), spesielt i kjerneområdene på Vestlandet. Som et resultat av dette har skader på skog og innmark i landbruket økt. Det er imidlertid begrenset kunnskap om beiteskadene i tid og rom, og hvilke faktorer som påvirker skadesituasjonen. Hovedmålet for denne doktorgradsstudien er å kvantifisere beiteskader på produktiv skog og innmarksarealer med grasproduksjon i områder med høye bestandstettheter av hjort. For å oppnå dette vil vi kombinere data om beiteskader på grasavlinger, på produksjonsskog av gran og et stort datasett av posisjonsdata fra GPS-merket hjort. I den første artikkelen brukte vi eksperimentelle innhegninger for å vurdere hjortens beiting på graseng. Vi fant et gjennomsnittlig biomassetap på omtrent 20% av total avling, og videre at en variabel topografi og en høy hjortetetthet økte risikoen for avlingstap (revisjon gjennomført). I den andre artikkelen analyserte vi barkgnagskader forårsaket av hjort i 470 granbestand langs vestkysten av Norge. Skadene var høyere i bestand med en lengre avstand til vei, høyere hjortetetthet og med økende topografisk variasjon. Skadene avtok med økt avstand til innmark og høyere alder på bestandet (manus snart klart til innsending). I de kommende artiklene i doktorgradsarbeidet vil vi analysere GPS-data for å lære mer om hjortens bevegelser og hvilke faktorer som kan påvirke risiko for skader på skog og innmark.