Naturbaserte løsninger med fokus på restaurering og miljødesign i elver

Ferskvannsøkosystemer er blant de mest truede økosystemene verden over, og ferskvannsarter over hele verden har opplevd en nedgang i bestand og mange er blitt utryddet. Bestandsnedganger og utryddelser av ferskvannsarter kan bl.a. knyttes til utbyggelse og drift av vannkraft, forurensing, gjødselavrenning fra jordbruk, og nedbygging natur i sammenheng med industri, byer, og infrastruktur. I en review av restaurering -og avbøtende tiltak i norske elver har vannkraft, sur nedbør, flomsikringstiltak, og utbygging av infrastruktur som veier vært de største påvirkningene. Tiltak i form av kalking rettet mot sur nedbør, som forsurer elvene og gjør dem ubeboelige for mange arter, viste seg å ha stor suksess. Store mengder kalk dumpes i elven for å motvirke effekten av den sure nedbøren, og så lenge strømmen av kalk fortsetter har laks og forsuringssensitive arter kommet tilbake til elven. Tiltak rettet mot elver brukt til å produsere vannkraft har hatt mer blandet suksess, sannsynligvis pågrunn av at problemet som må tas hånd om for at livet i elven skal ta seg opp igjen, vannkraftverket, ikke er mulig å fjerne. Laks og ørret er artene som får størst fokus i de fleste restaureringsprosjekter, mens andre vannlevende organismer som vannalger, vannplanter, røye, vannlevende insekter, og elvemusling har få eller ingen dedikerte restaureringsprosjekter. Prosjekter som har et mål om å forbedre forhold og øke produksjonen av laks og ørret endrer ofte tilfeller det fysiske miljøet i elven. Dette kan være i form av utlegging av store steiner og dødt trevirke, endring av elveløpet tilbake til en naturlig form, og ved å fjerne finsedimenter som klogger opp skjulestedene til fisken. I en case-studie i elva Eira skal effekten av en type tiltak kalt «ripping» kartlegges. Eira er en kjent lakseelv i Møre -og Romsdal som renner ut innerst i Eresfjorden som før var kjent for storlaksstammen sin. Ripping er en metode for å fjerne finsedimenter, som sand, fra elvebunnen. I mange elver der vannet er fraført elva til bruk i vannkraftproduksjon får ikke elva store nok flommer til å spyle ut finsedimenter. Den naturlige elvebunnen, som i stor grad består av grus og steiner, blir begravd av sand. Sanden klogger opp alle hulrom i elvebunnen som ungfisk bruker til å gjemme seg i, og dette bidrar til at færre laks og ørreter overlever lenge nok til å begynne vandring ut til havet. Ved å bruke langtidsdata av ungfisk tettheter samlet inn av NINA vil denne studien se på effekten av rippingen. Ripping som metode kan være en stor forstyrrelse for organismene som lever i tiltaksområdene, da gravemaskiner blir brukt til å rive og løfte substratet ut av elvebunnen for å løsrive finsedimentene fra steinen og grusen. Dette kan være negativt for bunndyr på kort sikt. Utover forstyrrelsen påført av selve arbeidet kan det også ha en positiv effekt, da flere arter og grupper av bunndyr også liker å leve i hulrom mellom steiner. Det fins lite kunnskap om hvilken effekt ripping har på bunndyr. Der elva Eira sliter med for mye sand, er det tegn til at elva Abramsån i Svensk Lappland har for lite sand. Abramsån ble for hundre år siden forringet av tømrere for å gjøre elva bedre til å fløte tømmer på. Alt av store steiner på raskt flytende strekninger ble fjernet, og samtidig som disse strekningene også ble kanaliserte (dvs. elvebredden ble jevnet ut får å få den så rett framover som mulig og innsnevret). For å rette opp i gamle synder startet stiftelsen Rewilding Sweden et restaureringsprosjekt i Abramsån i 2023 med mål om å ta elven tilbake til en naturtilstand. Steiner ble plassert tilbake og elveløpet utvidet igjen, men hundre år med kanalisering hadde vasket ut alt av sand fra elveløpet. Kanalisering øker vannhastigheten i elva, noe som øker transporten av sand, grus, stein gjennom vassdrag. Mangelen på store steiner gjør også at små flekkene med mer sakteflytende skapt av de store steinene ble borte slik at sanden heller ikke kunne bli fanget og forble på elvebunnen. I motsetning til mange norske elver er det lite erosjon av sand og andre finsedimenter i Abramsån, og det er blitt estimert at det vil ta 1000 år før vassdraget får sin naturlige mengde sand til. Mange bunndyr liker hulrommene mellom og under steiner, men lever også størsteparten av livet sitt nedgravd i sand og grus. Hulrom var det nok av i Abramsån, men lite sand å se på store deler av elvebunnen. For å prøve å gjenskape naturlige flekker med sand i løpet av dette årtusenet bestemt Rewilding Sweden seg derfor for å framskynde å dumpe 120 tonn sand og fin kornet grus på en strekning i elva. Før denne dumping skjedde ble det tatt kvantitative prøver av bunndyr før sanden ble dumpet i 2024. Når nye prøver tas i 2025 vil det være mulig å se denne sanddumpingen har klart å øke antallet bunndyrsarter i elva, og om noen bunndyrsarter og grupper potensielt kan ha tatt skade av sanddumpingen.