Tradisjon og innovasjon i de første spansk- og portugisisktalende grammatikker over urbefolkningsspråkene i den koloniale verden og i Asia

I forskningsfeltet misjonærgrammatikk (Hovdhaugen 1994, Zimmermann 1997, Nowak 1999, Zwartjes 2000) er det en sterk slagside mot studier av grammatikker over amerikanske indianerspråk. Svært lite er gjort med asiatiske misjonærgrammatikker selv om disse - spesielt de som er skrevet på spansk og portugisisk - stort sett går inn i den samme religiøse og koloniale tradisjon som vi finner i Amerika. Spesielt interessante er grammatikker skrevet om japansk, kinesisk (mandarinsk) og filipinske språk. Filippinen e var nær forbundet med Sør- og Mellom-Amerika i det spanske koloniveldet. Foreløpige studier av de første spansk- og portugisisktalende grammatikker (San José [tagalog]; Rodrigues og Oyanguren [japansk], Varo [mandarinsk]) tyder på at disse verker stille r forskningen overfor spennende og utfordrende problemer. I stedet for å følge den antikke grammatikktradisjonen og den inflytelsesrike spanske renessansegrammatiker Nebrijas modell, baserte de fleste grammatikere seg - lingvistisk meget fornuftig - på en grammatikk bygget opp rundt en analyse av de enkelte grammatiske partikler. Hvordan kunne dette skje, hvor fikk man idéen fra og hvilken betydning har dette hatt for senere studier av asiatiske språk og av senere misjonærgrammatikker?