Sola Scriptura: Luther vs. Derrida om skrift og Deus absconditus

Derridas skriftteori, om skrift som dekonstruksjon og différance, får i hans senere tekster en teologisk dreining, både hva gjelder interessefelt og begrunnelse. Derrida er særlig opptatt av hvordan Gud skjuler seg, unndrar seg språklig betegnelse, selv n år man anvender navnet 'Gud'. Gudsbegrepet fungerer således dekonstruerende på lesning av tekster, svarende til Platons khora (Timaios), idet teksten brytes mot en absolutt alteritet. En tilsvarende vekt på Guds alteritet ligger etter min oppfatning til grunn for Luthers skriftforståelse, som river lesningen løs fra subjektets kontroll og forstyrrer både renessansefilosofiens (Erasmus) og hermeneutikkens tendens til logos- og selv-sentrerthet. I det Luther anså som sitt viktigste verk, "De servo arbitrio " (1525), fremkommer denne radikale annethet ved distinksjonen mellom Deus revelatus og Deus in sua maiestate absconditus - som er skremmende, motsigelsesfull og frastøtende, men som teologien likevel må forutsette. Det paradoksale med Luthers tekst er ne mlig at den åpenbarende Gud, overskuddet, nåden, utgår fra den samme revnen som skaper motsigelsene og misforståelsene. Skriften fungerer ikke som åpenbarende med mindre den utgår fra en slik khora i Skriftens midte. Det er imidlertid i bestemmelsen av f orholdet mellom skjulthet og åpenbaring det også fremkommer noen avgjørende forskjeller mellom Luther og Derrida, som blir interessante for en ny formulering av skriftteorien og for en aktuell presisering av forholdet mellom filosofi og teologi. Prosjek tet organiseres ut fra to hypoteser: (i) at Derridas grammatologi er en skriftteori hvis betydning for utlegning av tekster teologien på langt nær har tatt inn over seg, samt at denne har viktige trekk til felles med Luthers skriftteori. (ii) at Luther i "De servo arbitrio" gjør Deus absconditus til en forutsetning for åpenbaring gjennom skrift - og at dette representerer en teologisk pendant, men også en teologisk utfordring til Derridas gudsforståelse.