Slimhinneimmunitet: kroppens viktigste forsvarsverk

Store helseproblemer er knyttet til slimhinnesykdommer. I global sammenheng dør nærmere 12 millioner barn pr. år av mukosale infeksjoner, og for minst 6 millioner av disse tilfellene finnes fortsatt ingen vaksine. Det er vanskelig å konstruere effektive l okale vaksiner da slimhinnenes immunsystem er komplisert med store artsforskjeller. Det er lite kjent om hvor og hvordan stimulerende agenser (antigener) tas opp i slimhinnenes lymfoide vev (MALT) og hvordan stimulerte immunceller vandrer til effektorområ der i mage/tarm og luftveier. Denne vandringen styres av adhesjonsmolekyler og kjemokiner (hormonliknende substanser). Vaksinering via MALT krever atskillig bedre viten om slike detaljer hos mennesket. En viktig mukosal effektormekanisme er antistoffer av sekretorisk IgA (SIgA) som "pumpes" ut til sekretene. Transportmekanismen avhenger av et protein (reseptor) på epitel som kalles sekretkomponent (SC) eller pIg-reseptor. Pumpemekanismen kan oppreguleres (immunmodulering), men det mangler direkte holdepun kter for hvor stor betydningen SIgA har i det lokale forsvaret. Her kreves en dyremodell hvor det funksjonelle genet for plg-reseptoren er eliminert ("knockout"-mus). Laboratoriet har nå etablert et slikt testsystem. Slimhinnenes immunsystern spiller også en aktiv rolle ved de alvorlige inflammatoriske lidelsene astma og kroniske tarmkatarr (ulcerøs kolitt og Crohns sykdom) som er vanskelige å behandle. To viktige "modellsykdommer" med bedre kjent etiologi er gluten-indusert cøliaki og Helicobacter pyl ori-assosiert kronisk gastritt. Laboratoriet forsker på alle disse lidelsene. Anti-inflammatoriske mekanismer kan induseres via slimhinnene, og det er stor interesse for å utnytte dette fenomenet (mukosal toleranse) til å bremse sykdomsutvikling med l okal immunterapi. Det er grunn til å være optimistisk da slimhinneimmunitet normalt beskytter mot infeksjoner og samtidig hindrer overreaksjon mot løselige proteiner (i mat og luft) og stedegen bakterieflora. Dette paradokset burde kunne utnyttes på en ra sjonell klinisk måte i fremtiden.