Naturkatastrofer er hendelser som ikke har direkte menneskelige årsaker, i motsetning til katastrofer som f. eks. folkemord. Slik foregår naturkatastrofer tilsynelatende utenfor den menneskelige moralske horisont, og kan virke grunnleggende meningsløse. I forsøket på å gripe ødeleggelsene blir naturkatastrofer imidlertid tolket og tillagt mening. Dette prosjektet kaster lys over hvordan vi forstår naturkatastrofer både på mikronivå; altså hvordan de enkelte naturkatastrofene blir forstått, og på makronivå ; hvordan naturkatastrofer generelt settes inn i et kosmologisk system. I våre dager handler det i første rekke om miljøødeleggelser og global oppvarming, mens det tidligere handlet om en guddommelig orden. Naturkatastrofenes meningsaspekt dreier seg ikke bare om natur, når fokuset legges på mening blir mennesker og massemedier også viktige. De fleste opplever ikke naturkatastrofer direkte. Katastrofene blir formidlet til oss gjennom massemedia. Naturkatastrofenes meningsdimensjon blir forhandlet frem i m ediene, gjennom språklige skildringer, film og bilder. Medieringen setter ord på hendelsene og setter dem inn i større meningssystemer. Mediedistribusjon av naturkatastrofer er ikke noe nytt: På midten av 1700-tallet ble nyheten om et jordskjelv i Lisboa formidlet til mennesker over hele Europa via aviser, skillingstrykk og bøker. Hvordan ble naturkatastrofer fortolket på 1700-tallet? På hvilke måter blir naturkatastrofer forstått i dag? Naturkatastrofer har en kulturhistorie, og det er nettopp naturkatas trofenes kulturhistorie prosjektet skal undersøke. Hensikten er ikke å skrive en lineær historiefremstilling. Det vil heller bli fokusert på naturkatastrofens diskursive formasjoner gjennom nærlesning av tekster om naturkatastrofer. Prosjektet vil ha tre empiriske nedslag: Jordskjevlet i Lisboa i 1755, vulkanutbruddet på Martinique i 1902 og orkanen Katrina i 2005. De tre nedslagene vil studeres med utgangspunkt i dansk-norske og norske katastrofeskildringer.