Urfolks selvbestemmelsesrett og demokrati

The dissertation Rights and representation is a qualitative analysis of what the opportunity space is for indigenous self-determination. The dissertation's main question is: What limitations and opportunities are there for developing indigenous political communities and institutions that exercise self-determination? The theoretical approach to answering this question is that action is shaped by and takes place through institutions. The empirical approach is based on the development of the new Sámi policy in Norway after the crisis created by the conflict over the plans for developing the power plant of the Alta-Kautokeino River from around 1980. The dissertation consists of four articles, all of which are institutional analyzes of what indigenous self-determination is, and what it entails. The articles go from an overall theoretical reasoning about the conditions for (article 1) and the institutional expression of (article 2) self-determination, to a more concrete assessment of how the Sámi Parliament as a self-determination institution works and is perceived (article 3) and is then developed through self-reinforcing legalization processes (article 4). The dissertation shows that indigenous people's increasing degree of internationalization, stronger integration into the state, diffuse territorialization and increased urbanization individually and through mutual effects make it most likely that institutions for self-determination will be characterized by democratically elected institutions, where the right to vote rests heavily on individual self-identification and where the policy works to ensure that land rights for groups within the indigenous people can be recognized, and that services and measures have a geographical area of operation. Furthermore, Sámi indigenous nation-building in the form of a community of trust, in the sense of a nation-state, is not possible. The Sámi system-building, on the other hand, involves the development of a supplementary sub-national community of rights which ensures recognition of difference by playing against the state for ever stronger legalization and with the state for securing work, education, and welfare. The dissertation further shows that Sámi participation in the Sámi electoral system is of an extent that indicates that the Sámi Parliament is perceived as relevant by those who are in the electoral roll. This relevance nevertheless points above and beyond the election dimension in that participation is a way of expressing cultural belonging and recognition of difference. The consequence of this is that reach, in the form of services and measures from the Sámi Parliament, is not necessarily that important for everyone. The Sámi Parliament thus essentially gains importance as a form of non-governmental organization (NGO) within the Norwegian political system. This leads to broad acceptance and recognition of how the cultural difference should be expressed in the form of rights in the nation-state. In the dissertation, it is also demonstrated that the critical junctures for Sámi politics, such as the development of the Alta power plant and the human rights revolution, led to an early cautious legalization with the recognition of the Sámi in the Constitution and the establishment of the Sámi Parliament following the Sámi Act in 1987-1988. However, this put in to motion self-reinforcing processes between the rule of law and democracy. The legalization ensures against what the state can decide about the Sámi, and the representativeness of the Sámi Parliament ensures a legitimate constitutional customary role as controller of the state by being able to exercise counter-power regulated in various laws. This counterpower makes it difficult for the state to be paternalistic towards the Sámi, which has given ever greater room for self-determination. This is nevertheless a self-determination which has limitations in the opportunities for the Sámi themselves to initiate, prioritize, and govern. If self-determination for indigenous peoples is to be possible, there must therefore be separate institutions within the nation-state, with legitimacy following from both democratic representation and rule of law. This means scaled-up representative institutions that reach across distances, connect local communities, and pay less attention to locally based traditions. Such scaled-up institutions will have a heavy element of juridical counterpower functions to the state to ensure rights that recognize difference as indigenous people, a difference where the recognition of land and resource rights is cruci

Prosjektet er relevant for forstå mulighetsrommet for utviklingen av urfolks selvbestemmelsesinstitusjoner. Forholdet til internasjonal rettsutvikling, relasjonen til staten og institusjonell organisering er sentralt. Prosjektet bidrar til viktig kunnskap om sammenhengen mellom politikk og institusjonaliserte uttrykk på urfolksfeltet. Forståelsen av utviklingen av samepolitikken og Sametinget vil framtre klarere i lys av utviklingen i Canada som en demokratisk rettsstat. Prosjektet gir konkret nytte for hvordan Sametinget utvikler, samvirke og samarbeider med det samiske samfunnet, lokalsamfunn, kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter samt med andre urfolks styringsorgan. Sametinget er en urfolksinstitusjon med stor relevans og interesse for andre urfolk og dermed for et bredt forskningssamfunn. Prosjektet vil bidra til ny kunnskap for å forstå prosessene bak utviklingen og utformingen av urfolks selvbestemmelsesinstitusjoner. Det vil videre ha interesse for kunnskapsutvikling om relasjonen mellom politikkens og rettens globalisering på den ene siden, og politisk tilhørighet og tillit på den andre.

Det siste tiåret har det utviklet seg en bred internasjonal aksept for at urfolk har rett til selvbestemmelse. Denne retten er forankret i kjernebestemmelsene i menneskerettighetene som er sterkt knyttet til liberale demokratiske rettsstatsordninger. Den liberale demokratiske rettsstaten er derfor en viktig forutsetning for utvikling mot urfolks utøvelse av selvbestemmelse. Det er er i slike stater i Norden og de anglosaksiske landene at urfolkspolitikken i dag har sitt sentrum. Samtidig har urfolks kultur og samfunnsstrukturer vært utsatt for nedbryting i den samme perioden som det liberale demokratiet har vokst fram. Dette er med på å gi en ambivalens fra utmarksinteresser i hvordan selvbestemmelsesordningerer kan og skal utformes, og på hvilket kommunikasjonsnivå de har forutsetninger til å operere - det lokale/regionale, nasjonale og globale. Selvbestemmelse forutsetter institusjoner med beslutnings- og og forhandlingsmakt. Det kan omfatte både selvstyre og samstyre. Hvordan man organiserer seg for å sikre legitimitet fra og resultater for kulturen og samfunnets medlemmer vil kunne styres av historiske erfaringer, demografiske endringer, det politiske systemet man inngår i og rettslig utvikling internasjonalt som nasjonalt. Rettsstaten ses gjerne som en betingelse for demokratiske prosesser, men rettstaten har igjen legitimitet i kraft av de demokratiske prosessene. Dette gir et spenningsnivå mellom to sentrale prinsipper som kan øke når gjensidigheten mellom demokratiske plikter og juridiske rettigheter er svak, slik de lett kan bli innenfor internasjonal urfolkspolitikk og transnasjonale institusjoner hvor rettigheter følger uten direkte plikt og ansvar for politiske prioriteringer. Prosjektet søker å forstå utviklingen av urfolks styringsinstitusjoner, om deres forutsetning og handlingsrom til å utøve en reell selvbestemmelsesrett og i hvilken grad dette henger sammen med at de formes ut fra vanlige demokratiske spilleregler.