Individuell jobbstøtte - En vei til institusjonell endring i NAV og helsetjenestene?

Mental health disorders and drug abuse are major causes of exclusion from work and education in Norway. The Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV) depends on cross-sectoral collaboration with the mental health services, to increase work participation for this group. As stated by the OECD in 2013, Norway needs to develop better and more formalised collaboration structures within the public services. There are some examples of efficient collaboration models, but they are not necessarily easy to implement, nor directly transferable to other local communities. This project aims to study the implementation process of «Individual Placement and Support» (IPS) in Norway. IPS is an evidence-based supported employment-approach developed for people with severe mental illness. In IPS-services, vocational programmes are integrated into the work of clinical teams in mental healthcare. The project involves how this new way of thinking about work inclusion is attempted to be translated into practice in Norwegian health and welfare organisations by change agents, in the process of implementing IPS. The findings show that changes are driven by actors in the services and that they experience that changes occur gradually, but also that the new mindset challenges established practices in the organisations, and that the change agents encounter resistance. The project enhances knowledge about how new ideas or practicec diffuse in organisations and across sectors, about what promotes and hinders institutional change, as well as the role of individual actors and their competence in the ability to achieve desired organisational changes. The data material consists of semi-structured interviews with managers and advisors who function as change agents in the implementation of IPS in Norway.

Prosjektet har fremskaffet kunnskap om hva som kan hindre og fremme samarbeid om arbeidsinkludering mellom Nav og helsesektoren, og om betydningen av endringspådrivere ute i tjenestene som jobber for å få til endringer over tid. Prosjektet har særlig studert dette i lys av implementeringen av IPS, men resultatene har betydning for praksis- og politikkutforming i organisasjoner som er involvert i arbeidsinkludering mer generelt. Prosjektet har ikke sett spesifikt på jobbspesialistenes kompetanse, men har pekt på kompetansen som finnes hos personer som fungerer som brobyggere mellom gamle og nye ideer, og mellom ulike organisatoriske og institusjonelle kontekster. Økt oppmerksomhet på slike endringspådrivere har implikasjoner for muligheter til å endre organisasjoner og fremme inkludering, og for kunnskapsoverføring - både fra prosjekt til vanlig drift, og fra en kontekst til en annen. Kunnskapen som prosjektet har fremskaffet kan brukes til å utforme politikk og tjenester på arbeidsinkluderingsfeltet, og til å forbedre tjenester i førstelinjen gjennom refleksjoner over praksis og synliggjøring av viktige aktører og kompetanse i endringsprosesser. Resultatene fra prosjektet, samt temaer og problemstillinger som det har vært arbeidet med underveis, har blitt presentert i relevante fagmiljøer og på norske og internasjonale konferanser. Kandidaten fortsetter å jobbe i NAV etter prosjektslutt, og resultatene fra prosjektet vil bli nyttiggjort i videre forsknings- og utviklingsarbeid.

Om lag en tredjedel av de som innvilges uføretrygd i Norge får det på bakgrunn av psykiske helseutfordringer. Internasjonale studier viser at så mange som 65% av de med alvorlig psykisk lidelse ønsker å jobbe, men at kun 15% gjør det. OECD har pekt på at sysselsettingsgraden for denne gruppen er lav i Norge, og argumenterer sterkt for at arbeids- og velferdssektoren og helsesektoren må samarbeide bedre for å oppnå bedre arbeidsinkludering for de som faller utenfor på grunn av helseplager. Tjenestene er fragmenterte og trekker i liten grad i samme retning, ifølge OECD. Det er så langt få eksempler på målrettede innsatser for å få til et tettere samvirke mellom NAV og helsetjenestene, foruten prosjekter med øremerkede midler og ressurser. Individuell jobbstøtte (IPS) er en samarbeidsmodell som har vist god effekt på overgang til arbeid, og er en av få modeller som det satses på å implementere i ordinær drift i Norge. Det er imidlertid store lokale variasjoner i hvordan og hvor godt modellen implementeres, og i hvilken grad den bidrar til endring i praksis og tenkemåter. Erfaringen så langt er at innføring av nye samvirkemodeller generelt er utfordrende, til tross for at de i prosjektsammenheng har gitt gode resultater. I dette prosjektet vil det benyttes kvalitative metoder, blant annet individuelle intervjuer og observasjonsstudier. Målet er å studere hva som hindrer og fremmer implementering av samarbeidsmodellen IPS, hvorvidt innføringen av modellen påvirker institusjonelle logikker i NAV og helsetjenestene og hvilke implikasjoner det gir for videre tverrsektorielt samarbeid, og hvordan tjenestene kan bygges opp slik at de blir mer helhetlige og integrerte. Målet er å få økt kunnskap om hvordan NAV og helsetjenestene kan innrette sine tjenester i fremtiden, for å lykkes med å bistå flere med psykiske helseutfordringer ut i arbeid.