Medisinske vikarer i helseinstitusjoner. Konsekvenser for arbeidsmiljø, fagfellesskap og karriereveier

Privat utleie av helsepersonell er et nytt helsepolitisk fenomen i Norge. I andre europeiske land har medisinske vikarbyråer lenge vært en integrert del av helsefeltet. En lovendring med virkning fra 2001, ga adgang til å etablere vikarbyråer. Media har g repet det nye fenomenet, og skapt et inntrykk at sykepleiere flest er på vei til vikarbyråene, som tilbyr langt bedre lønns- og arbeidsbetingelser enn offentlige helseinstitusjoner. På forskningssiden har det til gjengjeld vært stille. Medisinske vikarbyr åer er et svar på kravet om modernisering og markedstilpasning av offentlige helsetjenester. Men vikarbyråer kan også vise seg å få stor strategisk betydning, og er et godt inntak til å studere kjønns- og omstillingsprosesser i helsesektoren. Formålet me d prosjektet er å undersøke om, og hvordan helseinstitusjoner bruker, eller velger å ikke bruke vikarer som et ledelse og styringsinstrument. Hovedfokus er imidlertid på hva omstillingen betyr for arbeids- og fagmiljøet på avdelingsnivå, og hvordan indivi duelle arbeidstakere med stabile og mobile tilknytninger selv vurderer og reflekterer over sine valg, sin arbeidssituasjon og arbeidsfellesskapet. For å kontrastere den norske utviklingen, som har en kort historikk, vil en gjennomføre en begrenset kompara tiv analyse i annen helsepolitisk kontekst, Belgia, som har mer enn ti års erfaring med vikarbyråer.