The population biology and ecology of the world's northernmost harbour seals in a changing Arctic

"The population biology and ecology of the world's northernmost harbour seals in a changing Arctic" har vært et svært produktivt forskningsprogram. Steinkobbe på Svalbard er en unik genetisk bestand som har vært isolert fra andre bestander i rundt 1000 år. Den har vært gjennom en såkalt genetisk "bottleneck" med en viss grad av innavl som et resultat av dette. Den lave genetiske diversiteten gjør at denne steinkobbebestanden er svært sårbar for tilfeldige hendelser som f. eks. sykdomsutbrudd som er vanlig for denne selarten andre steder. Vi gjorde derfor flere undersøkelser etter sykdommer i dette programmet, bl.a. testet vi for Phocine herpersvirus 1 og fant positive utslag i mange dyr selv om ingen utbrudd med syke dyr er dokumentert for denne bestanden. Steinkobbene på Svalbard testet negativt for toxoplasmose, selv om mange andre marine pattedyr på øygruppen har testet positivt. En flytelling ble utført i prosjektperioden hvor vi benyttet stereoskopiske fotografier til å beregne at denne steinkobbebestanden består av rundt 2000 individer (2 ganger så store en rapportert tidligere). Steinkobbene på Svalbard også utvider stadig sitt utbredelsesområde, noe som indiker at bestanden er økende. Sesongmessig utbredelse og habitatbruk til steinkobbene på Svalbard ble studert i dette programmet basert på data fra satellittsendere. Juvenile og voksne dyr holder seg i kystnære områder hele året hovedsakelig på vestsiden av Spitsbergen. De unngår området med mye is om vinteren, men legger seg opp og hviler på isflak nær kontinentalskråningen. Atlanterhavsvannet i Spitsbergenstrømmen ble vist å være et viktig furasjeringshabitat, som da forklarer det høye innslaget av mer tempererte fiskeslag som vanlig torsk og hyse i dietten til disse selene, noe som ikke var vanlig 10 år siden. Selene dykket vanligvis relativt grunt (gjennomsnitt 41 m) og disse dykkene varte noen få minutter. Om vinteren dykket de dypere til å finne Atlanterhavsvannet. Årsungene i denne bestanden dykket ikke dypere enn halvdelen av hva de voksne gjorde og deres dykking var ikke påvirket av upwelling-eventer slik som hos de voksne - noe som indikerer at ungene har en annen diett. Ungenes akvatiske ferdigheter utvikles fort fra nyfødt til en alder på omkring 50 dager. Størrelsen på hjemmeområdet økte markert de først 60 dagene i deres liv for så å være redusert i størrelse for resten av deres første leveår. Predatorstudier, hovedsakelig fokusert på håkjerring, har produsert mye ny kunnskap om dette svært spesielle dyret i Svalbard. Denne store og tallrike predatoren finnes fra overflaten og ned til dypere enn 1500 m i områder med vanntemperaturer ned til kaldere enn minus 1 grad. I Svalbard -området spiser de hovedsakelig torskefisk og marine pattedyr. Tilstanden til de selene som ble funnet i hai-magene tyder på at de er tatt mens de var levende, selv om håkjerringa i dette programmet er vist å være den fisken på jorda som svømmer seinest i forhold til kroppsstørrelsen sin. Frittlevende sel er vist å sove i vannmassene; enten i overflata eller i vannsøylen, og vi antar at det er da disse saktesvømmende og godt kamuflerte håkjerringene klarer å ta dem. Siden håkjerringene spiser så høyt oppe i næringskjeden undersøkte vi også forurensingsnivåer i disse haiene. Sirkulerende nivåer i håkjerring av de ulike forbindelsene var de høyeste som noen gang er påvist i dyr på Svalbard og kan muligens ha effekter på dyrenes vitamin homeostase. Undersøkelser av fettsyrer i ulike vev fra håkjerringer fra Svalbard og Canada viser at dietten varierer mye mellom disse stedene og også sesongmessig. Genetiske studier av håkjerring fra mange områder i Nord-Atlanterhavet viser ingen klare oppdelinger i ulike bestander samt at disse er genetisk forskjellige fra sin nære slekting i Stillehavet og at det foregår en liten grad av genetisk utveksling mellom disse to artene. CTD data samlet inn fra steinkobbene har blitt brukt til å vise at virvlene i havstrømmene på tvers av eggakant-fronten, drevet av varmefluks fra overflaten, er den dominerende prosessen ansvarlig for å transportere varmt, salt Atlanterhavsvann opp på kontinentalsokkelen på vestsiden av Spitsbergen om vinteren. Varmen fra dette Atlanterhavsvannet smelter drivisen i kyststrømmen. Dette fører til den ironiske situasjonen at det blir mindre og mindre havis jo lengre nord man kommer i denne regionen. De store volumene og den økende temperaturen av denne vannmassen er antakelig en viktig kilde til reduksjonen av sjøis på vestsiden av Svalbard det siste tiåret. Steinkobbene på Svalbard er antakelig "klimavinnere" mens de mer endemisk arktiske selartene vil alle være tapere med den pågående reduksjonen i is-utbredelse og stigende vanntemperaturer. Resultater fra dette programmet, bidrar til å utvikle metoder for å vurdere ulike arters sårbarhet i forhold til klimaendringer og ny informasjon om hvordan de ulike dyrebestandene responderer på disse dramatiske endringene.

Several harbour seal populations in northern parts of the Atlantic and Pacific Oceans have recently declined precipitously. The collapses of these populations have been attributed to climate-change-induced regime shifts, concomitant shifts in predator-ind uced mortality on harbour seals, altered competitive stresses and unknown causes. Little is known about the status or the ecological needs of the harbour seal population on Svalbard (or several other harbour seal 'populations' within the Nordic Arctic). T his research programme will determine the current abundance and most probable population trend of this vulnerable, Red-listed, harbour seal population, which is the world's northernmost population of this species - breeding on the West Coast of Spitsberge n. It will assess possible community changes taking place in the region due to climate change via determining what harbour seals are eating, and what is eating them. It will facilitate sample collections for several international programmes dealing with t hreats to Arctic biodiversity as well as providing a vast, year-round oceanographic data set for a region of key importance to climate modelling for the Barents Region. In collaboration with a Nordic Arctic programme, stock identities will be determined a nd an adaptive management plan with be created for this species, within the Atlantic Arctic. Svalbard's harbour seals are a vital reference population, because they are the only arctic population of this species that is protected from human harvesting.