The politics of sickness. A policy discourse approach to sickness absence

Mens velferdsordninger kuttes og reformeres i Europa, fremstår den norske syketrygden som en usedvanlig robust og sjenerøs trygdeordning. Dette prosjektet har undersøkt betingelsene for endringer og stabilitet i den norske sykefraværspolitikken med særlig vekt på debatten om sykefravær. Hvordan har vi snakket om og forstått fenomenet sykefravær? Har diskursen om sykefravær endret seg over tid, og hvordan har dette preget politikkens handlingsrom? Sentralt i prosjektet står analysen av sykefraværsdiskursens institusjonalisering. På 1990-tallet strandet gjentatte forsøk på å utvide arbeidsgiverperioden. Argumentene var svakt utviklet, og de skiftende mindretallsregjeringene lyktes i liten grad med å etablere en koordinerende diskurs der partene kunne enes om en virkelighetsforståelse som legitimerte tiltaket. Sandman-utvalgets rapport fra 2000 presenterte derimot en mangefasettert virkelighetsbeskrivelse og en omfattende tiltakspakke for å redusere sykefraværet. Det bredt sammensatte utvalget var delt i spørsmålet om endringer i sykelønnen, men grepet med å utpeke arbeidsplassen som hovedarena for sykefraværspolitikken, var felles. Her lå også grunnlaget for, i Vivien Schmidts termer, en effektiv koordinerende diskurs, med kognitiv så vel som normativ appell. Koordinerende fordi den gir et felles språk og løsningsorientering der betydningen av samarbeid, dialog og tilrettelegging framheves ? i stedet for å fordele skyld mellom dårlig arbeidsmiljø og late arbeidstakere. Kognitiv appell i den forstand at den knytter an til både forskningslitteratur og common sense-forståelser om betydningen av forhold på arbeidsplassen for helse og sykefravær. Normativ appell idet den i sin vektlegging av inkludering og retten til å jobbe også når du er syk, knytter an til grunnleggende verdier i en velferdsstat bygget på idealer om høy sysselsetting. Dette er argumenter og forståelsesformer som har nedfelt seg i institusjonelt samarbeid i form av selve IA-avtalen og alle de arbeidsgrupper og samarbeidsfora som løpende følger opp dette arbeidet. Det er også en diskurs som er innleiret i en rekke lovreguleringer som er etablert for å følge opp avtalen, med konsekvenser for lokal praksis på landets arbeidsplasser og legekontorer. Nettside til prosjektet: http://www.samfunnsforskning.no/Prosjekter/Paagaaende-prosjekter/The-politics-of-sickness.-A-policy-discourse-approach-to-sickness-absence

Politics and policymaking have been largely absent factors in existing research on sickness absence in Norway. This is surprising considering that the reduction of sickness absence levels is an issue of considerable political importance in Norway, where t he choice of policy instruments to control sickness absence levels to a large extent is a result of negotiations and struggles between political parties and the social partners. The aim of this project is to produce a better understanding of the policies that have been chosen - and alternatives that have been rejected - in order to affect sickness absence levels. We ask questions about the ideas that lie behind the choice of policy aims and instruments, and about the processes wherein different actors str uggle and negotiate over the best ways of understanding, or framing, the issues of sickness benefits and sickness absence. We propose to structure the analysis around four different themes: (1) Framing of interests: who are the main interest formations a nd how to they make their interest heard? (2) How is expert knowledge being used in policymaking. (3) What are the understandings of sickness that drive policies to control sickness absence levels? (4) Modes of governance: Through what kind of instruments and relations do political actors propose to work? Norwegian experiences will be contrasted to other countries, particularly to Sweden. The project will provide a better understanding of the political processes that give shape to our sickness benefit pro grammes. While political struggles take place within limitations set by economic and institutional constraints, as well as by available research and knowledge, political actors may have considerable latitude in framing policy responses. We therefore belie ve that an improvement of our understanding of the politics of sickness is essential to understand the dynamics behind contemporary attempts at reducing the levels of sickness absence through political measures.