Døden i tidlig protestantiske tradisjon

Prosjektet har hatt fokus på en gruppe historiske kilder som har vært lite utforsket i norsk sammenheng: nemlig likprekener og såkalte epitafier (stående minnetavler etter avdøde, ofte rikt innrammet og dekorert, gjerne forsynt med både bilder og inskripsjoner, hengt eller reist opp inne i eller utenpå kirkene). Kildene er avgrenset til tiden fra reformasjonen og fram til ca. 1700. I prosjektet er bevarte epitafier og likprekener fra denne perioden blitt registrert i egne oversikter. Disse oversiktene blir i løpet av 2014 gjort tilgjengelige for interesserte. Materialet er dessuten blitt tolket inn i videre sammenhenger, med vekt på en tverrdisiplinær tilnærming (kirkehistorie, kunsthistorie, kulturhistorie). Her har vi dels kommet lenger enn tidligere forskning med å vise hvordan de norske og norsk-danske kildene er påvirket av en bredere europeisk protestantisk kultur i samtiden. Men vi har også kommet lenger i å vise hvordan disse kildene fra tidlig nytid er forankret både i danske og i videre europeiske tradisjoner fra senmiddelalderen. Protestantene markerte et viktig brudd med middalderen når det gjaldt tolkninger av døden og de døde ved at de sa nei til forestillingen om skjærsilden og til all praksis med å lese sjelemesser for de døde. Forskningsbidragene i prosjektet gir ny innsikt i hva dette bruddet representerte, ikke minst når det gjaldt protestantiske idealer for religiøse følelser og holdninger knyttet til døden og det å dø. Samtidig har vi i de ulike bidragene som er sprunget ut av prosjektet presisert nye linjer av kontinuitet mellom senmiddelalderens tradisjoner for ars moriendi og tidlig protestantisk religion. Prosjektets forskningsbidrag blir publisert i flere større internasjonale publikasjoner i løpet av 2013-2014, samtidig som vi også samler noen av de viktigste resultatene i en egen mer populær bok på norsk.

Med den protestantiske reformasjonen og dekonstruksjonen av skjærsilden ble senmiddelalderens gjensidige forhold mellom levende og døde erstattet av et enveisforhold, der de døde gjennom sin tro og sitt liv kunne stå som forbilder for de gjenlevende, uten at de gjenlevende kunne gjøre noe til eller fra når det gjaldt de avdødes evige skjebne. Senmiddelalderens intrikate forhandlingskultur i forholdet mellom levende og døde, preget av grunneleggende usikkerhet, ble erstattet av en usentimental religiøsite t preget av tro og av sikkerhet når det gjaldt egen frelse. Parallelt med denne endringen ble også himmelen forandret; helgnene ble detronisert, og i stedet lærte protestantene at alle kristne var hellige. Dermed fantes det blant de avdøde ingen særskilte forbilder, og ingen som kunne gå i forbønn for de levende hos Kristus. Prosjektet tar sikte på å utforske i hvilken grad og på hvilke måter denne reformasjonen av det hinsidige, av døden og av synet på de døde fikk gjennomslag i dansk-norsk sammenheng på 1500- og 1600-tallet. Kildegrunnlaget er først og fremst den karakteristiske og lite utforskete sjangeren epitafier, men også likprekener, liturgi og salmer. Epitafiene hadde en særlig utbredelse i protestantiske land på sent 1500-tall og 1600-tallet, og fantes gjerne inne i kirkene. Hvilken type minnekultur representerer de? Hadde de en religiøs og estetisk funksjon som kan sammenliknes med de middelalderske helgenbilder? Mens epitafiene først og fremst pleier minnet om de døde, forholder likpreknene og salmene seg tettere til selve døden. En viktig kontekst for tolkning av disse sjangrene er liturgi og kirkerom. Tolkningen av de ulike kildegruppene må sees i nær sammenheng med hverandre. Det norske materialet må dessuten sees i nær sammenheng med det d anske, og også sees i lys av beslektede protestantiske kilder både i Tyskland og andre land. En tverrfaglig tilnærming til feltet spiller en sentral rolle i prosjektet.