Juridification and social citizenship

Prosjektet har resultert i to bøker og en rekke artikler. Den ene boken er Kristian Mjålands ph.d.-avhandling "Makt, legitimitet og motstand. En etnografisk analyse av rus og rehabilitering i et norsk fengsel" (2015). Avhandlingen er basert på fire artikler, samt en solid «kappe» der Mjåland drøfter teoretiske og metodologiske problemstillinger og perspektiver knyttet til behandling av rusmisbrukere i norsk fengsels- og narkotikapolitikk. Boken Juridification and Social Cititzenship in the Welfare State (Aasen, Gloppen, Magnussen and Nilssen eds) ble publisert av Edward Elgar i 2014. Boken gir et sammensatt bilde av hvordan ulike rettslige instrumenter og rettsliggjøringsprosesser influerer på sosialt medborgerskap i ulike deler av velferdsstaten, samt teoretiske analyser knyttet til demokrati, profesjonsutøvelse og betydningen av internasjonale rettsnormer. Den moderne velferdsstaten medførte en endring av rettens samfunnsmessige rolle: fra limited government og rettsstat til en aktiv sosial- og velferdsstat. Retten er ikke bare en garantist for grunnleggende frihet og rettferdighet, men er også et viktig politisk redskap for å virkeliggjøre sosiale målsettinger. I denne sammenheng refererer «juridifisering» eller «rettsliggjøring» til rettens og rettslige institusjoners ekspanderende rolle i velferdsstaten, knyttet til det økte omfanget av statlige aktiviteter og mangfoldet av offentlige og private interesser, konflikter og dilemmaer som konsekvens. I dagens samfunn er retten viktig ikke bare i forhold til kriminalisering og straff men også - og i økende grad - på de "mykere" områdene av velferdsstaten: helse, utdanning, arbeid, trygd og sosial sikkerhet, boligtilgang, etc. Disse områdene for offentlig aktivitet og interesse reiser mange spørsmål som krever autoritative løsninger, som finnes i den komplekse veven av sosialrettslig lovgivning og regulering. I tillegg refererer begrepet "rettsliggjøring" til at konflikter og problemer i økende grad rammes inn i og drøftes med utgangspunkt i individuelle rettigheter, noe som delvis kan tilskrives etterkrigstidens innflytelsesrike doktrine om menneskerettigheter. Til slutt, begrepet "rettsliggjøring" reflekterer også frustrasjonen til profesjonsutøvere og andre som konfronteres med et økende antall og intrikat rettslig regulering i sitt arbeid og profesjonelle virke. Individuelle rettigheter brukes i stor grad som redskap for å sikre borgernes sosiale medborgerskap, herunder tilgang til essensielle goder og tjenester som helsehjelp, utdanning, sosialhjelp og trygdeytelser. Noen grupper, som illegale innvandrere, har imidlertid en langt mer begrenset tilgang til velferdsgoder. Dette skyldes velferdsstatens ulike strategier for å begrense tilgang til bestemte velferdsgoder, f eks helsehjelp. Uviklingen av rettighetsperspektivet som ledd i sosialt medborgerskap har på noen områder (for eksempel i sammenheng med arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp) blitt møtt med politiske og rettslige virkemidler for å motvirke og begrense individers tilgang til velferdsgoder og derved forebygge "passive" mottakere av sosiale stønader. Disse tiltakene, eller "aktiveringspolitikk", omfatter aktivitetsplaner, kurs, kontrollsystemer, overvåking, samfunnsarbeid, sanksjoner og andre virkemidler for å aktivere individer og hindre dem i å henfalle til en avhengig og passiv tilværelse som sosialklienter. Til tross for gode intensjoner (sørge for aktive og selvstendige samfunnsmedlemmer), kan slike reguleringer, krav og kontrollsystemer, som varierer betraktelig mellom ulike velferdsstater og velferdsområder, ha en betydelig innvirkning på ulike gruppers sosiale medborgerskap, herunder deres opplevelse av tilhørighet, verdighet og autonomi. Et viktig område av velferdsstaten er helsesektoren. Tilgang til helsetjenester av god kvalitet ved behov er ansett som et av de viktigste elementene i det sosiale medborgerskapet. Alle borgere er fra tid til annen pasienter med behov for helsehjelp, og produksjon og distribusjon av helsetjenester er viktige oppgaver for enhver velferdsstat. Ansvar for og tilgang til ulike typer helsetjenester (øyeblikkelig hjelp, primærhelsetjenester, spesialisthelsetjenester) er regulert i både nasjonale og internasjonale rettslige instrumenter, inkludert menneskerettslig regelverk. Det er imidlertid ganske stor variasjon med hensyn til nasjonal implementering av internasjonale reguleringer, f eks menneskerettslige krav til ikke-diskriminering i helsetjenesten. Særegent for alle typer velferdsrett er at den fortolkes og appliseres av profesjonsutøvere, herunder helsepersonell, sosialarbeidere og ulike grupper av offentlig ansatte. Faktisk er det slik at velferdsretten ikke kan implementeres uten aktiv medvirkning av et bredt spekter av profesjonsutøvere. Dette innebærer at profesjonsutøvernes rettslige forståelse og rettsanvendelse, herunder skjønnsutøvelse, har stor innvirkning på berørte gruppers og individers sosiale medborgerskap. Hje

Far-reaching processes of judicialisation are perceived to be at work in Norwegian society and beyond, with increasing legal regulation and authority shifting from political bodies to courts and other judicial and quasi-judicial bodies. This study uses mu ltidisciplinary and empirically grounded analyses of judicialisation processes pertaining to welfare, labour and migration, focusing particularly on how new forms of judicialisation (and de-judicialisation) change the terms of social citizenship for vulne rable groups such as young prisoners, individuals with an unstable/insecure relation to the labour market, temporary agency workers and immigrants. These are groups facing special and different challenges with regard to social inclusion. The study identif ies four sets of common cross-cutting research questions, addressing core aspects of judicialisation: the relationship between judicialisation and democracy; the consequences of (de)judicialisation processes for the power and discretion of professions, th e influence of international law on domestic (de)judicialisation processes and the challenges of multiculturalism and anti-discrimination and how religious and cultural diversity are accounted for in national law and policies. The consortium and partners represent a broad range of expertise and disciplines (law and human rights, political science and sociology, Arabic culture and language, philosophy and economy) and will facilitate a truly multidisciplinary and integrated approach to the research questio ns. Methodology from both law and social sciences will be utilized, and the project will benefit from empirical as well as normative approaches and frameworks.