VAM-Velferd, arbeid og migrasjon

Prosjektets hovedproblemstilling har vært hvorvidt norske hushold er tilstrekkelig beskyttet mot økonomisk risiko. Studien er institusjonell, delvis komparativ (Norge, Danmark og Storbritannia), og basert på boliglån og økonomisk rådgivning som cases. Både den globale økonomien og en rekke nasjonale økonomier (herunder den norske) ble deregulert og omorganisert i løpet av 1980- og 90-årene. Dette åpnet for en friere flyt av kapital mellom landene, og for at finansnæringen fikk en nøkkelrolle i å generere økonomisk vekst og velferd. Den økte betydningen av finansnæringen kalles "finansialisering". Når velferden finansialiseres gjøres den avhengig av utviklingen på finansmarkedene. For stater dreier dette seg bl.a. om å lånefinansiere velferdsordninger. For husholdene innebærer dereguleringen en overgang til såkalt "asset-based welfare" - dvs. ideen om at folk flest i stor grad kan stå på egne ben ved å ta opp lån og investere i markedsomsettelige verdier. I de fleste land - kanskje særlig i Norge - var dette ensbetydende med å låne til bolig. Men dermed finansialiseres også husholdsøkonomien. Finanskrisen har vist at når land ikke er i stand til å håndtere sine finansielle forpliktelser bryter velferdssystemene sammen. Og når husholdene ikke klarer å betjene sine lån står man i ytterste konsekvens i fare for å miste hjørnesteinen i alt sosialt liv: hjemmet. Husholdene knyttes primært til den finansialiserte økonomien gjennom rollen som forbrukere av finansielle produkter. Vi har studert konsekvensene av dette fra hovedsakelig fire innfallsvinkler. Den ene er bolig og boliglån, hvor temaene har vært norsk sub-prime (startlån), hvordan bankene selger boliglån og hvorfor norske hushold er villige til å ta opp så store boliglån. Vi har bl.a. funnet en utstrakt investeringsideologi blant boligeiere i både Norge, Danmark og Storbritannia - en ideologi som er sterkest fremtredende i Norge. En vesentlig del av norske husholdningers forbruk er finansiert med pant i boligen. Rundt halvparten av de som har tatt ut boliglån de siste fem årene har brukt det de har lånt utelukkende til forbruksformål. Vi har også sett at bankenes risikovillighet varierer med konkurransesituasjonen i markedet som bankene opererer i. Den andre innfallsvinkelen er regulering. Her har vi bl.a. sett på frarådingsplikten som et tiltak som skal beskytte hushold mot å ta opp for høye lån. Våre analyser viser at frarådingsplikten ikke fungerer etter hensikten juridisk sett, siden de som frarådes og likevel tar opp lånet må fraskrive seg retten til å klage på uansvarlig långivning. På den annen side har frarådingsplikten også resultert i bedre kredittvurderingsrutiner. Kvalitative intervjuer med rådgivere i små, mellomstore og store banker landet rundt viser at rådgivning i forbindelse med boliglån holder høy kvalitet. Likevel varie-rer praktiseringen av Finanstilsynets anbefalte retningslinjer. Det paradoksale ved frarådingsplikten er at de som trenger beskyttelsen mest og frarådes låneopptak mister juridiske rettigheter, mens de som er best beskyttet er de som trenger beskyttelsen minst. Den tredje innfallsvinkelen er økonomisk rådgivning i bank forut for låneopptak, og problemløsende rådgivning i offentlig sektor etter at gjelds- og betalingsvansker har inntruffet. Noen av analysene er komparative. Vi har også gjort et dypdykk i fremtidsrettede prosjekter i NAV-regi som kan bidra til å forme framtidens rådgivningstilbud. Dessuten er det foretatt en gjennomgang av utdanningstilbudene for sosionomer og bankmedarbeidere for å vurdere betingelsene for en profesjonalisering av rådgivningstjenesten på tvers av privat og offentlig sektor. Et hovedfunn er at dimensjoneringen av det offentlige tilbudet er for svakt, og at sosionomutdanningen ikke legger tilstrekkelig vekt på privatøkonomi. Det er langt fram til en profesjonalisering av tjenesteområdet. Den fjerde innfallsvinkelen er exit-muligheter ut av et økonomisk uføre. Vi har levert flere studier rundt gjelds- og betalingsproblemer - herunder om utviklingen i gjeldsordningssaker og risiko knyttet til ulike låntyper og livsfaser. Vi har pekt på nødvendigheten av at effektive veier ut av uføret institusjonaliseres, og i den anledning pekt på at eksisterende exit-muligheter er for smale i Norge. Hovedkonklusjonen er at forbrukerne ikke er tilstrekkelig beskyttet mot økonomisk risiko. Prosjektet har formidlet resultatene gjennom mer enn 50 foredrag i inn- og utland. Det er dessuten vært avholdt to konferanser - én for økonomiske rådgivere i Norge med tittelen "Gjeld og samfunnsansvar: trenger vi nye samarbeidsformer?", og én for velferdsforskere i Norden med tittelen "Borrowing as a Source of Social Welfare". Hjemmesider: http://sifo.no/financialization/

This project is based on the idea that the liberalisation of people's access to credit fundamentally changed the way social welfare and risks are produced and distributed. The overall research question is how well individual households are protected again st financial risks within the frameworks of the contemporary Norwegian welfare state. The analysis is carried out in three steps. Firstly, the institutionalisation of financial counselling is addressed. The main focus is on social inclusion and exclusion mechanisms, including the emergence of market-based welfare regimes, the formal regulation of financial counselling within such frameworks and individual-level self-governance for taking on risks. Secondly, the financial counselling service itself is stud ied in detail. Here, the main focus is on financial advice before loans are taken out and money advice after payment problems have occurred, and the interrelationship between the two types of counselling. Thirdly, the project looks at implications and pot entials for improving existing practices. This is a comparative study of financial counselling in Norway, Denmark and UK. The main focus of the study is the case of Norway. The comparative design implies to compare existing types of services within this case. It further implies to compare the Norwegian service provision with those of Denmark and the UK in order to learn from the differences and generate new knowledge about the workings of the Norwegian context. This raises the need for a multi-methodolog ical approach using qualitative and quantitative techniques based on a variety of data sources, partly found in existing registries, including historical data; political debates; existing research; registry data provided by debt collectors and The Norwegi an State Housing Bank; interviews with key informants in the political and administrative system; surveys among advisors in banks, local NAV directors and users of financial counselling in the municipalities.