Litterære praksiser i arbeiderbevegelsen

Som en sentral del av 1930-årenes utvikling av velferdsstaten i den sterkt sosialdemokratisk orienterte historieskrivningen i Skandinavia, gjelder arbeiderbevegelsen i tiårene omkring 1900 som godt utforsket. Likevel har ikke de spesifikt litterære praksi sene i arbeider-bevegelsen blitt tematisert i relevante standardverk, ikke en gang i et verk som Agger/Gremzøes Arbeijderkultur 1870-1924 (1982). Men nettopp mangfoldet i arbeider-bevegelsens litterære praksiser rundt 1900 er iøynefallende: Både hegemonis k-borgerlige litterære praksiser og en interferens med de snarere kollektivistiske kulturelle praksisene i de frikirkelige bevegelsene og avholdsbevegelsene. Den sosialistiske og sosialdemokratiske kulturpolitikken rundt 1900 følger to selvmotsigende - me n i praksis kompletterende - strategier, som også hadde innflytelse på de litterære praksisene: tilegnelsen av den eksisterende (borgerlige) kulturen som ?universal?-kultur vs. konstitueringen av en alternativ, proletarisk kultur- og dannelsessfære. Delpr osjektets hypotese er at man kan observere en idealtypisk - i Webers forstand - utvikling fra et opprinnelig proletarisk mangfold til en orientering mot de etablerte hegemonisk-borgerlige praksisene mellom ca. 1890 og 1920. Det opprinnelige ?kambriske? ma ngfoldet i den tidlige arbeiderbevegelsen (som bl.a. kollektiv lesning i lesesirkler, opplesning, deklamasjon og sang) ble etter hvert modifisert eller redusert gjennom en gradvis tilegnelse av hegemonisk-borgerlige praksiser, men også gjennom opprettelse n av en alternativ kultursfære med en litteratur, samsvarende med den borgerlige, som skal auratiseres (som Martin Andersen Nexø, men også August Strindberg). Målet er ikke bare å utforske utviklingen på rent proletariske områder, men også å undersøke fo rskjellene innenfor de litterære praksisene på disse områdene, og eksplisitt for-eninger der mennesker fra ulike samfunnslag deltok.