MILJØFORSK-Miljøforskning for en grønn samfunnsomstilling

Såvarelovgivning spesifiserer de kriteriene frø og annet såvaremateriale må oppfylle for å kunne markedsføres lovlig, samt hvordan slik markedsføring skal gjennomføres. Denne lovgivningen har derfor stor påvirkningskraft på sammensetningen av såvaremarkedet, samt planteforedling og kultivering. I dette prosjektet er det særlig såvarelovgivningens konsekvenser for bevaring og bruk av det plantegenetiske mangfoldet i landbruket som har vært i fokus, samt handlingsrommet som finnes i den eksisterende lovgivningen i EU og Norge for slik bevaring og bruk. Siden prosjektet har foregått samtidig som såvarelovgivningen i EU har vært gjenstand for stor oppmerksomhet, både i Kommisjonen, Europaparlamentet og til dels i opinionen, har prosjektet både fokusert på den eksisterende lovgivningen og prosessen som pågikk for å endre den. I EU er såvarelovgivningen basert på to nøkkelprinsipper: sortsregistrering og såvaresertifisering. Kun frø som tilhører en registrert sort og som har blitt sertifisert kan markedsføres lovlig. For å kunne bli registrert må sorten tilfredsstille krav om distinkthet, uniformitet og stabilitet. Dette er ofte problematisk for heterogene sorter, noe som igjen har potensielt negative konsekvenser for vedlikehold og videreutvikling av genetisk mangfold. Da EU introduserte visse unntak for markedsføringen av noen typer sorter og såvareblandinger i bevaringsøyemed, ble handlingsrommet knyttet til bruk av plantegenetisk mangfold noe større. Unntakene gjelder imidlertid kun for noen typer matplanter og sorter, og restriksjoner setter blant annet grenser for i hvor store mengder og hvor disse sortene og såvareblandingene kan markedsføres. Prosjektets litteraturgjennomgang viste at det er en viss grad av akademisk konsensus om utfordringene såvarelovgivningen i EU har bidratt til å skape for bevaring av plantegenetisk mangfold i landbruket. Blant aktørene på såvarefeltet i videre forstand er det derimot relativt stor uenighet både om den eksisterende lovgivningens konsekvenser og hvordan framtidens lovgivning bør se ut. En annen utfordring knyttet til EUs såvarelovgivning er dens kompleksitet,noe som var en hovedfaktor da det ble besluttet å sende den til revisjon. Prosjektet studie av denne prosessen er presentert i både rapport og artikkelformat for å øke analysens tilgjengelighet for ulike aktører. Etter flere forsinkelser ble til slutt et utkast som var ment å erstatte de eksisterende direktivene sendt til Europaparlamentet. Kommisjonens utkast var basert på de samme nøkkelprinsippene, men åpnet opp for litt større fleksibilitet. Noe overraskende ble imidlertid dette utkastet forkastet av Europaparlamentet i 2014. Både Norge og EU er parter til Plantetraktaten, med dens bestemmelser om bærekraftig bruk og bønders rettigheter. Selv om de gjeldende bestemmelsene i EU til dels utgjør en barriere for bevaring, bruk og videreutvikling av heterogene sorter, og det kan sies å være en viss konflikt mellom hovedprinsippene i traktaten og EUs lovgivning på området, er det allikevel vanskelig å si at det er en direkte konflikt mellom direktivene og konkrete traktatartikler siden de mest relevante av Plantetraktatens artikler gir relativt stort handlingsrom til partene. Utfordringene EUs såvarelovgivning skaper for bevaringen av sortsmangfold har blant annet blitt vist gjennom prosjektets studie av et såvarenettverk i Baskerland, Spania. Sentralt for dette nettverket er bevaring gjennom kultivering, og for å få til dette er de avhengige av å kunne utveksle såvare fra uregistrerte sorter. Aktivitetene deres trosser dermed det gjeldende lovverket, og nettverket er derfor engasjert i formidling av informasjon og aktiv lobbyvirksomhet for å kunne fortsette sitt arbeid på tross av den gjeldende juridiske situasjonen. I Norge medfører såvarelovgivningen også hindringer for opprettholdelsen og videreutviklingen av plantegenetisk mangfold. Norske myndigheter har imidlertid gått lenger enn flertallet av Europeiske myndigheter ved å tillate at norske bønder utveksler såvare seg imellom på ikke-kommersiell basis. Dette beskrives inngående i et bokkapittel og i en FNI-rapport fra prosjektet. Gjennom sin implementering av disse unntakene har norske myndigheter gjort det noe enklere for norske bønder å opprette såvarebutikker hvor bevaringssortene kan utveksles. Det norske mattilsynet har også signalisert at det akter å utvise stort skjønn og stor fleksibilitet. Hittil har kun ni bevaringssorter blitt registrert i Norge. Formidling har vært sentralt for prosjektet, og resultater har blitt presentert gjennom foredrag for diverse brukere og aktører både nasjonalt og internasjonalt. Prosjektet har også forsøkt å balansere vitenskapelig publisering i form av bokkapitler og tidsskriftartikler med publisering av tilgjengelige rapporter. I tillegg har prosjektet bidratt med høringsuttalelser både nasjonalt og til EUs reformprosess.

The Norwegian Nature Diversity Act stipulates that genetic diversity within domesticated species is to be managed so as to contribute to ensuring the resource foundation for the future (§5), reflecting Norway's commitments under the CBD and the ITPGRFA. H owever, the EEA Agreement may complicate realization: EU regulations on variety release, seed marketing and conservation varieties prohibit the distribution of seeds among farmers, allowing only the marketing of seeds of varieties from authorized seed sho ps that comply with strict criteria. This seriously limits farmers' possibilities to conserve and sustainably use crop genetic diversity. Although Norway has chosen a less restrictive path, there is still a long way to go before the inconsistencies are re solved and Norwegian policy can promote the conservation and sustainable use of crop genetic resources. The project is designed to identify the actions and regulations required to resolve existing inconsistencies. Matches and mismatches between EU direct ives, CBD and ITPGRFA will be identified, and the findings explained by analysing driving forces, interests, power sources, and strategies. We apply a theoretical framework that includes instrumental, structural and discursive power concepts. The effects on regulations and management practice in Norway are assessed. Finally, we identify the room of manoeuvre for Norway, and options for the EU. The project builds on political science and law, and includes plant sciences from other Norwegian institutions i n an advisory reference group. It will be carried out in close collaboration with the EU project SOLIBAM, which studies these issues from a complementary angle. This is a unique chance to draw on the experience of our 22 SOLIBAM partners, and we expect co nsiderable synergy effects. The project will be carried out in dialogue with users in Norway, the EU, and at the international level and will result in publications for users, scholars and the general public.