The diffusion of telemedicine and ehealth in Norway: a comparative case study analysis of the successes and failures of applications

Prosjektet ´Diffmed´ har utforsket hvordan telemedisin og e-helse har blitt introdusert og tatt i mot i norsk helsevesen i løpet av de siste 20 årene. Bakgrunnen for prosjektet var en økende kritikk av lav IKT utbredelse i helsesektoren. Vi har gjort utvalgte case-studier og konsentrert forskningen om to hovedtema: A) Pasientinvolvering, og B) Dynamikken mellom profesjonsmakt, utforming av helsepolicy og ledelse. Vi fant at pasientperspektivet på telemedisin og e-helse skiller seg fra profesjonelle og samfunnsøkonomiske forventninger til effektivitet og lønnsomhet. For pasientene er omsorgsaspektet i telemedisin viktig . Vi argumenterer for at pasientperspektivet bør komme tidlig inn i design og implementeringsprosessene, og mener at det ligger et underutforsket potensiale i IKT som omsorgsverktøy (Andreassen, 2012; Andreassen and Lundvoll Nilsen, 2013; Andreassen, 2014). I forhold til vårt andre hovedtema; dynamikken mellom profesjonsmakt, helsepolicy og ledelse, har vi gjort tre hovedfunn. For det første fant vi at mottakelse og utbredelse av telemedisin kan forstås i lys av overordnede maktstrukturer i helsesektoren. Vi gjorde en komparativ case studie der vi analyserte materiale fra to case, teledermatologi og teleslag, ved hjelp av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teorier og begrepsapparat. Analysen fikk frem hvordan telemedisin både berører og berøres av overordnede maktstrukturer og spenninger i helsesektoren; for eksempel når statens promotering av telemedisin bringer inn nye aktører og skaper nye (sterke) posisjoner i helsefeltet (Dyb og Andreassen, 2014). Innføring og bruk av telemedisin og e-helse må altså sees i sammenheng med andre utviklingstrekk innen helsevesenet. Den redigerte antologien "Samhandling for helse: Kunnskap, kommunikasjon og teknologi i helsetjenesten" (Tjora, 2013) gir et godt overblikk. Videre fant vi at det å kjøre IKT innovasjonsprosjekter er blitt en normalisert del av driften ved norske helseinstitusjoner. IKT innovasjon fremmes gjennom prosjekter, som da foregår samtidig med, men på siden av, daglig drift. Dette grepet er nyttig for ledere på mange nivåer, da det forenkler daglig drift av både innovasjons- og rutineoppgaver, og sikrer god organisatorisk kontroll i sektoren. Samtidig kan det forsinke utbredelsen av telemedisin og annen IKT i daglig rutinedrift (Andreassen, Kjekshus and Tjora, innsendt publikasjon). Et tredje funn er at den medisinske konteksten, altså typen av medisinsk arbeid som skal gjøres, er viktig for å forstå hvordan telemedisin blir brukt eller ikke brukt. For eksempel vil behovet for og nytten av videokonferanseutstyr være svært forskjellig i akutt og ikke-akutt medisinsk arbeid (Lundvoll Nilsen and Andreassen, 2013). Resultatene viser et mer nyansert og sammensatt bilde av hvordan telemedisin og e-helse får betydning i helsevesenet enn det som har preget offentlig og faglig debatt tidligere. Tidligere forskning har i hovedsak konsentrert seg om bruk av teknologi i klinisk praksis og sett på muligheter for forbedring og effektivisering av helsetjenesten ut fra dette. Resultatene fra Diffmed viser at utbredelsen av e-helse og telemedisin også henger sammen med med a) pasienters hverdagsperspektiver og deres behov for omsorg, og b) endringer i den overordnede ansvars- og maktstrukturen i helsesektoren. Dette er nye vinklinger i debatten om telemedisin, og vi forventer at de vil få betydning for forståelsen av hva som må til for å sikre vellykket implementering og for den konkrete planlegging av telemedisin og e-helse løsninger i fremtiden.

The aim of DIFFMED is to identify factors that promote and hinder the diffusion of telemedicine, by detailed analysis of a number of case studies. The main question we ask is: how and why do telemedicine/ehealth (hereafter 'telehealth') applications (proj ects) succeed and fail. On basis of interview-, observation- and document studies of 10 telehealth applications, we will not only identify relevant factors, but also develop concepts to understand the challenges, within two main themes (A; patient involve ment and B; dynamics between professional power, health policy and management). Results from the study will be of major importance for the understanding of how information technology may better support organising, integrating, managing, financing, deliver ing, and securing high-quality health and care services. Norway's application of telemedicine has been in the international front. With a strong international team on the DIFFMED project, we will also be able to strengthen health-related social research on the impact of telemedicine. Hence, the project have both academic relevance for the nuanced assessment of telemedicine, and health-related, economic, and political relevance for the future of telemedicine.