Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd.

Prosjektet vil undersøke hvordan den norske regionen i det dansk-norske eneveldet ved inngangen til 1814 kan forstås som en territoriell enhet med betydelig autonomi i forhold til de andre regionene i Norge. Utgangspunktet er en oppfatning om at den enkel te regionen fungerte som en administrativt, økonomisk, sosialt og kulturelt integrert enhet i forhold til København, de andre regionene i Norge og til de byer og områder i verden man hadde kontakt med. Prosjektet vil studere hvordan denne relativt autonom e enheten kan konseptualiseres og brukes analytisk til å forstå de endringene Grunnloven innebar for regionen. 1814 fikk svært ulike konsekvenser for de norske regionene. Før 1814 var regionen den primære administrative, økonomiske og kulturelle enhet. Regionhovedstedene i Norge var store, administrativt betydningsfulle, økonomisk blomstrende og kulturelt vitale byer. Etter 1814 mistet regionen som enhet og regionhovedstaden som dens sentralsted nesten all betydning. Dette var tilfellet for alle de nor ske regionene bortsett fra én. Christiania ble opphevet til nasjonalt sentrum og en storstilt sentralisering ble påbegynt. Prosjektet vil undersøke om, i hvilken grad og hvordan oppbyggingen av et nasjonalt politisk sentrum i Norge endret de politiske, øk onomiske og kulturelle nettverk regionen og regionhovedstaden var involvert i. Prosjektet vil også undersøke i hvilken grad regionene deltok i oppbyggingen av den nasjonale enhet, og i hvilken grad de arbeidet for å opprettholde regionene som betydningsfu lle enheter.