Local Medical Practice and Global Health Interventions: An Ethnographic Study of Biomedicine and the Dilemmas of Care in Kenya

Dette prosjektet fokuserer på østafrikanske leger og undersøker deres kamp for å gi medisinsk hjelp i en sammenheng med knappe ressurser, utvide sosioøkonomisk ulikhet, svake regjeringens helsestrukturer og ujevn strømmer av internasjonal finansiering. Hva slags medisin utøver fagfolk i disse situasjonene og hva er deres etiske, sosiale og politiske engasjementer med det offentlige gode? Hvordan er deres opplevelser av medisinsk praksis knyttet til deres faglige identiteter, deres følelse av offentlig plikt og statsborgerskap og deres håp for utvikling? Denne forskningen utvikler antropologi av biomedisin og utvikling i postkolonial Afrika ved å utforske de etiske og moralske dilemmaene som utgjør medisin i sammenheng med fattigdom og relaterte spørsmål om statsborgerskap, offentlig god og faglig praksis. Metodikk inkluderte intervjuer, fokusgruppediskusjoner, samling av casestudier og grundig etnografisk forskning på sykehuset. Totalt har vi gjennomført 51 intervjuer med medisinske fagfolk og administratorer, 12 fokusgruppediskusjoner med medisinske fagfolk og praktikanter, og 85 intervjuer med pasienter, hvorav halvparten vi har fulgt opp og gjort regelmessige besøk til. PI gjennomførte flere observasjonsperioder på sykehuset, inkludert på medisinsk avdeling, kirurgisk avdeling, barnas generalsavdeling og barnas kreftavdeling. Dette materialet ble supplert med omfattende dokumentsamling. Resultater: Materialet som samles, gir en forståelse av materielle, medisinske og moralske utfordringer som leger og sykepleiere står overfor i å kjempe for å gi medisinsk behandling til pasienter på kenyanske offentlige sykehus. Flere problemer stikker ut fra vår analyse: A) Kenya regjeringens sykehus drives i henhold til "cost sharing" avtaler, der pasientene forventes å betale for alle tjenester og mottatte medisiner. Dette setter utålelig økonomisk press på pasienter og deres familier, som vi har dokumentert i våre intervjuer med pasienter og deres omsorgspersoner. Det betyr også at medisinske fagfolk må fungere som sosialarbeidere, da de må vurdere pasientens sosioøkonomiske omstendigheter og evne til å betale for medisin og skreddersy deres resept i henhold til pasientens lomme i stedet for i henhold til hans eller hennes behov. Dette plasserer ofte leger i et utålelig moralsk dilemma, som de vet riktig medisinsk pasienten skal ha, men de vet også at pasienten ikke har råd til det. Ofte slutter de med å forskrive et stoff som er mindre optimalt i virkningene. B) Materialet mangel på medisinsk utstyr og utstyr på statlige sykehus har en skadelig effekt på medisinske fagpersoners faglige identiteter og deres evne til å yte medisinsk behandling. Helsearbeidere i offentlig sektor må ofte improvisere med mindre enn optimal utstyr og medisiner. De beskrev ofte for oss følelser av impotens, frustrasjon og en følelse av ikke å få noen anerkjennelse for å jobbe hardt under dårlige forhold. De er overveldet av pasientnumre og av utilstrekkelige ressurser - menneskelig, medisinsk, materiale - for hånden for å møte disse behovene. C) Mens mange offentlige helsepersonell uttrykker et ønske om å tjene offentligheten, forteller de oss mest at de hellere vil jobbe for frivillige organisasjoner, i forskning eller i privat sektor, da arbeidsforholdene i folkehelsevesenet er svært dårlige. "Vi kan ikke øve det vi har blitt trent til å gjøre", som en lege forklarte. D) Forholdet mellom medisinske fagfolk og regjeringen i Kenya er tungt, og det er mye kritikk i media om regjeringens forsømmelse av helsemessige anlegg. Mye av disse bekymringene er for tiden fokusert på kreftpleie, som er svært dårlig på offentlige sykehus. Kreftpleie avslører de store ulikhetene i Kenya om adgang til medisinsk behandling og den voksende skillelinjen mellom private helsestasjoner og offenlige helsestasjoner eller helsevesenet, som hovedsakelig tjener de fattige. Prosjektresultatene inkluderer vitenskapelige artikler,en artikkel i norske medier, en rekke konferansepresentasjoner og papirer. En artikkel er en del av et spesielt tema med tittelen « Kritiske etnografier av helsevesen», som vokste ut av et verksted organisert av forskere ved Universitetet i Oslo. Vi argumenterer at leger på offentlige sykehus i Kenya jobber i den "shadowlands of global health". Ved dette mener vi at de opererer på sykehusavdelinger hvor de globale fondene for helseintervensjoner - målrettet HIV, TB og andre vertikale sykdomsprogrammer - når bare så langt som spesifikke pasienter som har blitt innmeldt i behandlingsprogrammer. Artikkelen drøfter legers respons på disse forholdene og diskusjonene om ulikhetene som oppstår når global helsefinansiering strømmer inn i vertikale sykdomsprogrammer, i stor grad ignorerer og forsømmer det offentlige helsevesenet selv.

During the last decade, donor funding for health interventions in Kenya has risen sharply but has mostly focused on high profile diseases such as HIV/AIDS and malaria. This has produced islands of intervention in a sea of under-resourced public health ser vices, which are still struggling with the effects of the 1980s neoliberal health reforms. Biomedical practitioners in Kenya thus face an extremely uneven playing field. While there is a wealth of data on epidemiological profiles and treatment outcomes fo r high profile diseases, locally-relevant knowledge concerning other diseases, which would help guide treatment decisions, remains patchy. Meanwhile medicines and laboratory tests remain prohibitively expensive, and equipment is unreliable. Physicians oft en have to make diagnoses based on clinical rather than laboratory examinations, and they must tailor their treatment decisions to the medical technologies, medicines and resources available to them. Aware of the existing medical possibilities unavailable to them, physicians have to develop versions of "good-enough" practice through their knowledge and experience of the socio-economic realities faced by their patients, of disease presentations and treatment outcomes, and the availability of medical techno logies. This project will explore the meeting between global health policies and interventions, and local medical practices, through a case study of biomedical practices in a large urban hospital in the city of Kisumu, Kenya. It seeks to describe and ana lyze how global funding flows and international treatment guidelines impact on the ability of physicians in Kenya to treat the health problems and diseases of their patients. It will explore the ethical, political and practical dilemmas identified by biom edical practitioners in Kenya in their efforts to follow "best practices" and provide good care. The project will employ ethnographic methods to observe medical practices and interview practitioners.