Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv

Studiet av norske demokratiske institusjoners møte med nazismen har produsert et svært mangfoldig bilde, og viser at utviklingen i hver enkelt institusjon hadde sin egen dynamikk bestemt av nazifiseringstrykkets styrke og karakter, personsammensetningen, evnen til kollektiv organisering og mulighetene til å rekruttere nok nazister som erstatning for personer som ikke ville bidra til å realisere nazistenes politikk. Ane Støens og Kjetil Simonsens studier av norske departementer under okkupasjonen viser flere eksempler på dette. I Forsyningsdepartementet hentet man støtte fra de økonomiske rådgiverne i det tyske Reichskommissariat mot NS´ fremstøt med betydelige resultater. Tyskerne var ikke villige til å skifte ut fagfolk med ukvalifiserte, overbeviste nasjonalsosialister. Dette ville skape kaos og ineffektivitet. Spesielt i deler av Forsyningsdepartementet, men også i Justisdepartementet utviklet det seg også kollektive motstandsformer. Noe tilsvarende fantes ikke i det nyopprettede Politidepartementet, som fra første stund var dominert av mange nyansatte og hvor både NS og SS presset på for nazifisering. Opposisjonen ble fragmentert og individuell framfor kollektiv. Simonsens studie viser samtidig at den byråkratiske kulturen virket sosialiserende og disiplinerende på embets- og tjenestemenn som var overbeviste nasjonalsosialister. De mest radikale nazifiseringsinitiativene kom fra institusjoner og aktører utenfor sentraladministrasjonen, som tysk Sipo og NS' partiapparat, og ikke fra departementene. Øystein Hetland viser at det fra første stund ble lagt sterkt press på politiet for å gjøre det mest mulig politisk pålitelig. Personalpolitikken favoriserte systematisk NS-medlemmer, samtidig som den tyske og norske politiledelsen prøvde å kvitte seg med de mest ivrige motstanderne. Forsøk på kollektiv protest og motstand, som er klart påvisbart ved flere lokale politikamre, ble kontant slått ned på. Politiet ble også gjennomgripende reorganisert etter tysk mønster, med opprettelsen av et norsk politisk politi (Statspolitiet) som det mest betydningsfulle tiltaket. Resultatet var en splittet og overvåket etat, hvor både NS-medlemmer og tysk Sipo nøye overvåket hva som skjedde. Dette gjorde kollektiv organisering vanskelig og protest risikabel. Norsk politi gjennomførte derfor med få unntak ordrene de fikk. Motstand besto av hemmelige og i individuelle handlinger som varsling av arrestanter, slapphet i tjenesten og utstedelse av falske papirer. Samtidig var det mange oppgaver tysk politi selv tok seg av - som kampen mot motstandsbevegelsen - noe som begrenset norsk politis befatning med politisk betente saker. Betydningen av press og organisering blir igjen illustrert av Terje Emberlands studie av norske politifolk i Stutthof-leiren. Her klarte de norske politistyrkene det de ikke hadde klart hjemme i Norge: Å danne en klar kollektiv front mot forsøkene på gjøre dem til nazister og tre inn i tysk polititjeneste. Tyskerne ikke var villige til å sette hardt mot hardt og deres sterke ledelse og organisasjon, godt hjulpet av utsiktene til krigens slutt og omstendighetene rundt oppholdet. Menn som var på vei ut av kollektivet eller som kunne tenkes å gi etter for tyske krav ble satt på plass. Jo Refseths studie av politiets bearbeidelse av sin fortid viser hvor nødvendig slike analyser av politihistorien er. Refseth konkluderer med at politiet i liten grad har brukt ny forsking i sine egenframstillinger og at politiets fortidsbearbeidelse ikke er ferdig. Karoline Torkildsen sammenlikner i sin masteroppgave forsøket på politisk omskolering og påfølgende arrestasjoner av norske lærere med arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene. Torkildsen fokuserer her på de grunnleggende ulikhetene mellom aksjonene. Funnene på mikroplan blir satt inn i en større sammenheng av Odd-Bjørn Fure. Gjennom å sammenligne de fundamentale karakteristikkene ved de ulike okkupasjonsregimene i Europa viser han de grunnleggende premissene og rasjonalene bak motstandsformene som dominerte i hvert enkelt land. Sivil motstand i Norge ble relevant grunnet tysk ønske om å vinne majoritetsbefolkningen for nazismen, et premiss som ikke eksisterte i de fleste tyskokkuperte land. I en situasjon hvor den tyske okkupasjonsmakten og deres lokale medhjelpere i stor grad hadde sikret seg nominell kontroll over organisasjonene og statsapparatet, hadde sivil motstand som mål å hindre at dette også fullstendig endret deres praksis. De nazistiske institusjonene måtte nektes legitimitet og oppslutning, for gjennom dette i siste instans å forhindre utviklingen man hadde fått i Tyskland, hvor store deler av samfunnsapparatet ble bidragsytere til nazifiseringen. Nicola Karchers sammenligning med skolesektoren i Nederland viser at de norske lærernes motstand skilte seg ut særlig på grunn av tre faktorer: dannelsen av en felles identitet og holdning, en utbygd infrastruktur fra før og samarbeidet med den sivile motstandsledelsen.

Det norske samfunn ble i årene 1940-45 utsatt for dyptgripende nazifiseringsframstøt fra NS og institusjoner i den tyske okkupasjonsmakten. Prosjektet søker å studere reaksjonene på dette framstøt gjennom dyptloddende forskning innen tre utvalgte felt; sk olesektoren, statsadministrasjonen og politiet, som samtidig settes inn i en bredere kontekst. Prosjektet vil legge vekt på at de empiriske undersøkelsene ledsages av en mer bevisst begrepsutvikling og -bruk enn det som har vært vanlig i okkupasjonsforskn ingen til nå. Sentrale begreper for alle de tre feltene er kollaborasjon med underkategorier, og motstand med tyngdepunkt sivil motstand og underkategorien holdningskamp, mens begrepene politisert byråkrati, kämpfende Verwaltung og dobbeltstat er mest rel evante for statsforvaltning og politi. Prosjektet skal dokumentere i hvilken grad reaksjonene på nazifiseringsframstøtene varierte, og undersøke organisatoriske og holdningsmessige forklaringsvariabler for forskjellene. Resultatene skal sammenlignes med situasjonen i Nederland, som er det mest likartede kasus, for å vurdere NS-regimets viktighet og om nazifiseringsforsøk i Norge var lokale tiltak, eller del av en større tysk offensiv. Målet er også å overskride norsk krigshistories tradisjonelt nasjonale ramme. Prosjektet vil samarbeide med forskningsmiljøer i Tyskland og Nederland. Bakgrunnen for prosjektet er den svake stillingen okkupasjonshistorie nå har i norske universitets- og høyskolemiljøer, og mer generelt, det manglende fokus på de komplekse r elasjoner mellom ulike former for motstand og kollaborasjon, og spesielt på hele feltet for den sivile motstand. Prosjektet skal undersøke holdnings- og verdigrunnlaget for reaksjonene på nazifiseringsframstøtene og få fram hva som sto på spill da liberal demokratiske institusjoner ble konfrontert med et kollaborasjonsregime med et totalitært fremmedstyre i ryggen. Spørsmålet om hvilket handlingsrom de ulike aktørene hadde, står sentralt i alle deler av prosjektet.