Courting catastrophe? Humanitarian policy and practice in a changing climate

Resultater fra «Courting Catastrophe? Humanitarian Policy and Practice in a Changing Climate» viser at klimaendringer og humanitære kriser er tett sammenvevd. I takt med klimaendringer øker frykten for humanitære kriser utløst av klimaekstremer som flom og tørke. Videre er hvordan man takler enhver krise ? uansett om den er klimarelatert eller ikke - helt avgjørende for langsiktig sårbarhet overfor klimahendelser. Tørke får dramatiske konsekvenser for en befolkning på flukt fra krig og uten levebrød, og ekstremregn og flom kan få katastrofale følger for de som bor i midlertidige hus i lengre tid etter et jordskjelv. Vår forskning ? med studier i syv land i Asia og Afrika ? bekrefter at årsakene til lokal sårbarhet i en krisesituasjon er sammensatte. Ofte er en klimahendelse bare en utløsende eller forsterkende årsak til en krise skapt av økonomiske skjevheter, tap av landrettigheter, konflikt og politisk uro. Klimaendringene har en tendens til å gjøre vondt verre. Klimatilpasning og langsiktig sårbarhetsreduksjon krever at vi gjør noe med disse grunnleggende sosiale årsakene til sårbarhet ? kortsiktig redning av liv er ikke nok. Skal vi lykkes med å lindre akutt nød samtidig som vi reduserer sårbarhet trenger vi en helhetlig tilnærming til humanitær bistand og utvikling. Nødhjelp må ses på som en del av en utviklingsprosess som skal styrke befolkningens evne til å tilpasse seg klimaendringer. Spesielt viktig er maktstrukturer på lokale, nasjonale og internasjonale nivåer i å skape ulikhet og sårbarhet. Det er de marginaliserte, de som har minst makt i lokalsamfunnene, som er aller mest sårbare når klimaet blir uforutsigbart. Humanitær bistand skal være nøytral og redde liv og levekår i en krisesituasjon, ikke aktivt påvirke den lokale sosiale utviklingen. Men studiene våre? som tok for seg alt fra kortsiktig matvarehjelp til mer langsiktig oppbygging av levekårsstrategier ? viste at ethvert tiltak påvirker lokal utvikling, lokale maktrelasjoner, ulikhet og langsiktig sårbarhet. Hvem deltar i beslutninger, hvem får tilgang til ressurser, hvilke levekårsstrategier prioriteres, og forsterker tiltakene privatisering av ressurser eller andre utviklingstrekk? På en side er det en fare for at humanitære tiltak som ikke tar hensyn til sosial og politisk marginalisering utilsiktet kan forverre langsiktig sårbarhet. I verste fall kan slik nødhjelp bidra til å forlenge krisen den var ment å forhindre ved å øke forskjellen mellom de som får mest og de som får minst. Men på en annen side representerer humanitær bistand også en mulighet for å påvirke positivt. Humanitære organisasjoner jobber ofte direkte med de mest sårbare gruppene. Flere og flere organisasjoner kobler kortsiktig hjelp med mer langsiktig gjenoppbygging og beredskap. Humanitære organisasjoner kan gjennom sitt arbeid rette fokus mot grunnleggende årsaker til sårbarhet gjennom å integrere en bredere sosial forståelse i sårbarhetsanalyser og planlegging av tiltak og ved å involvere forskjellige sårbare grupper i beslutningsprosesser. Dette krever at nødhjelpsaktørene våger til å ta aktive standpunkt til fordel for de svakeste og mest sårbare i møte med lokale maktforhold når det er nødvendig. Men den viktigste betingelsen for å få gjort noe med de grunnleggende årsakene til sårbarhet er grunnleggende endringer hos oss, i hvordan vi oppfatter klimaproblemet, hvordan vi oppfatter andre og deres kunnskap om problemet, og hvordan vi oppfatter vår egen påvirkning på humanitære kriser. I iveren etter å hjelpe har vi ofte en oppfatning både om problem og løsning, og det humanitære systemet er giret mot å gi hjelp, kunnskap og teknologi til mottakere. I hvilken grad kan humanitære tiltak også bemyndiggjøre forskjellige sårbare gruppers kunnskap, og gjøre plass til et mangfold av oppfatninger og interesser? Vi vet at med beredskap og god planlegging minimerer man kriser og sparer både liv og penger, men internasjonale midler til bistand utløses først når krisen er blitt stor og kostbar. Er vi som samfunn villige til å investere i å unngå store kriser? Langsiktig sårbarhetsreduksjon krever langsiktige tiltak som i mindre grad kan måles enn antall tonn mat utdelt i en krise. Er vi villige til å legge om dagens system for finansiering av bistand slik at det er rom for tiltak som er mindre målbare og som kan prøve og feile mot de nyskapende og langsiktige løsningene som trengs? Vi kan ikke løse klimaproblemet eller årsakene til konflikt gjennom humanitær bistand. Drastiske endringer kreves for å redusere ulikhet, konflikt, og utslipp av klimagasser, og ansvaret for dette ligger på samfunnet som helhet. Men gjennom bevissthet om hvordan forskjellige tiltak påvirker lokal utvikling og maktforhold kan humanitær sektor være en pådriver for sårbarhetsreduksjon. For å få dette til må vi legge om de finansielle og politiske rammene rundt humanitær bistand.

This Noragric-led project aims to enhance understanding and build capacity through collaboration between research and humanitarian communities focusing on how to strengthen the contribution of humanitarian interventions to climate change adaptation. In or der to avoid courting catastrophe by indirectly contributing to the perpetuation of longer term vulnerability processes, new thinking around the links between short-term responses to emergencies defined by acute needs and longer-term transformations descr ibed in the four normative principles of sustainable adaptation is required. In particular, how vulnerable groups and their adaptation knowledge can be empowered in interactions between different actors involved in humanitarian interventions needs to be u nderstood. Norway is very active within humanitarian assistance, and organizations are increasingly integrating climate change concerns. At the same time, Norway has a dynamic and fast-growing climate change and development research community. The projec t brings these communities together and draws on the experience of international partners. This four year project analyses lessons from six countries in Africa and Asia in order to identify the potential and limits to humanitarian interventions building s ustainable adaptation. Practical guidelines are developed and tested through policy dialogues and application in operational decision and programming situations. The proposed project hence addresses in particular the first and final topics of the research call regarding: first, prevention of and preparedness for humanitarian disasters; and second future challenges for international humanitarian assistance.