Immigrant women with mental health problems in a primary care setting

Innvandring til Norge har vært spesielt høy de siste to tiårene. Noen innvandrergrupper rapporterer om dårligere helse og flere psykiske plager enn den øvrige befolkningen, noe som skaper utfordringer for den norske helsetjenesten. Det er en målsetning om likeverdige helsetjenester for alle i Norge, men vi har hatt manglende kunnskap om innvandreres bruk av helsetjenester i forhold til psykiske plager. Dette prosjektet har sett på innvandreres (de som er utenlandsk født med to utenlandskfødte foreldre) bruk av primærhelsetjenester for psykiske plager. Ved bruk av nasjonale registerdata fra 2008 fant vi at 10 prosent av innvandrere sammenlignet med 12 prosent av ikke-innvandrere (de som er født i Norge med to norskfødte foreldre) hadde hatt minst en konsultasjon hos en fastlege for psykiske plager (P-konsultasjon). Videre så vi nærmere på fem store innvandrergrupper, fra Polen, Sverige, Tyskland, Pakistan og Irak og fant store variasjoner i bruk av helsetjenester for psykiske plager ved blant annet landbakgrunn og kjønn. Etter å ha tatt hensyn til sosiodemografiske variabler, hadde alle innvandrergruppene lavere odds for en P-konsultasjon enn ikke-innvandrere, med unntak av irakiske menn. Funnene kan bare si noe om bruk av primærhelsetjenester for psykiske plager, og vil ikke nødvendigvis reflektere prevalensen av plager blant disse gruppene. Noen grupper kan ha færre plager, mens andre kan oppleve barrierer for hjelpsøking. For å unngå variasjon i hjelpsøking, så vi nærmere på de som faktisk hadde oppsøkt lege for psykiske plager. Blant innvandrere fra krigsland, fant vi at flere mannlige og kvinnelige flyktninger hadde kjøpt anti-depressiver enn ikke-flyktninger fra de samme landene. Det kan derfor virke som at flyktninger har dårligere psykisk helse enn ikke-flyktninger, selv om de kommer fra samme land. Årsaken til dette kan være en blanding av større og mer direkte traumer før og under migrasjon, og at de kan ha mer postmigrasjonstress (forbundet med asylperiode). Vi sammenlignet også innvandrerkvinner fra Sverige, Polen, Filippinene, Thailand, Pakistan og Russland, med ikke-innvandrerkvinner i forhold til ulike behandlinger. Kvinner fra ikke-EU land hadde lavere odds for å kjøpe psykotropiske medisiner og for å delta i samtaleterapi, enn ikke-innvandrerkvinner. Dette kan tyde på at disse gruppene opplever både større språklige- og kulturelle barrierer i møte med primærhelsetjenesten. For å undersøke eventuelle barrierer for å oppsøke behandling hos helsetjenesten, utførte vi intervjuer med kvinner fra Thailand og Filippinene. Vi fant at en kombinasjon av tro, verdier, stigma, og erfaringer med helsetjenesten i Norge, samt kjennskap til psykiske helsetjenester generelt påvirket kvinnenes oppfatning av hjelpsøking for psykiske plager. Betydningen av hver faktor varierte med bakgrunn, utdanning og erfaringer. Hjelpsøking kunne ofte bli oppfattet som aktuelt kun for alvorlige psykiske lidelser og som «den siste utveien». Fastlegen kunne bli sett på som vanskelig å nå frem til på grunn av korte konsultasjonstimer og ulike forventninger til lege-pasientforholdet. Noen opplevde en betydelig språkbarriere, og ikke alle kvinnene var klare over at de hadde krav på tolk. Lang ventetid og relativt høye egenandelutgifter var viktige strukturelle barrierer for å oppsøke hjelp. Konklusjonen er at informasjon om helsetjenesten må gjøres bedre tilgjengelig for innvandrerne. Dette omfatter både hvordan helsetjenesten fungerer i praksis, og innvandrernes rettigheter til ulike tjenester og krav på tolk.

According to the Norwegian Health Plan (2007-2010), all patients should have equal access to health care regardless of their gender, ethnicity or social status. Norway has a growing immigrant population and immigrants have, on average, poorer socioeconomi c resources and health than natives. Immigrant women may be particularly disadvantaged. Mental health of immigrants is relatively uncertain since studies are typically based on small scale self-report surveys with few immigrants. Many immigrants report us ing primary health care services more than Norwegians, but seeing specialists less. This may suggest inequalities in accessing care, but this has not been studied at a national level. Immigrant women appear to be particularly underrepresented in acute men tal health care but we do not know if the same applies in primary care settings. The aim of this study is to better understand how immigrants, especially women use primary health care services for mental health problems. Both quantitative and qualitative methods will be used. Four high-quality nationwide databases have been linked together allowing us to study whether immigrants consult their GP to the same extent as Norwegians and what treatment they receive. The dataset is large enough to look at immigr ants from different countries, migrating for different reasons. In addition, socio-economic status, length of time in Norway and use of interpreter are just some of the factors we will investigate that may help explain differences in health care. We will also interview immigrant women from the Philippines and Thailand about their experiences of using primary care services and what barriers they perceive when consulting their doctor about mental health issues. These women are among the largest groups of im migrant women in Norway, yet are relatively understudied in both a national and international context. Identifying barriers to health care is an important step in ensuring equal access to care for immigrant women.