The Impact of Temporary Work Agencies on the Politics of Work

Arbeidslivet i Norge har de senere (ti)årene gjennomgått endringer, og vikarbyråene har hatt en viktig rolle. På 50- og 60-tallet skjedde det endringer som gjør disse tiårene til en brytningstid;ble vikarbyråene ble anerkjent som arbeidsgivere, og fikk dermed fortsette sin virksomhet, til tross for sterk motstand fra sentrale arbeidsgivergrupper i verkstedindustrien. I 1971 ble det forbudt å drive utleie av arbeidskraft i Norge. På slutten av 1970-tallet fikk utleiesaken fornyet og forsterket oppmerksomhet og ved inngangen til 1980-årene kan det merkes en endring i arbeidsgivernes holdning til spørsmålet, og i 1990-årene mobiliserte arbeidsgiverne, med NHO, i spissen for et mer "fleksibelt" arbeidsliv. Også LO stilte seg bak denne endringen. I dag er det ikke samme motstand å spore hos arbeidsgiverorganisasjonene, som vektlegger både vikarbyråers rolle for bedrifters fleksibilitet og som springbrett inn i arbeidslivet. Fagbevegelsen er kritiske, og har både nasjonalt og internasjonalt argumentert for streng regulering. Det er gjort få systematiske forsøk på å organisere vikarbyråansatte. Fagorganisering blir videre vanskeliggjort av strukturen til fagforeningene og partssamarbeidet basert på tilhørighet til klubber og rettigheter til medbestemmelse når arbeidsplassen skifter. Arbeidsmigrasjon er et viktig tema i prosjektet, med fokus på arbeidsmigranter fra Latvia og Sverige. Det kan se ut til at østutvidelsen av EU i kombinasjon med økt arbeidsmigrasjon i kjølvannet av økonomiske nedgangstider svekket vikarbyråenes rolle i internasjonal formidling av arbeidskraft til fordel for nettverksrekruttering og utstasjonering. Enkelte benytter seg imidlertid av vikarbyråene når de har kommet til destinasjonslandet. Grenseoppgangen mellom formidling av arbeidskraft og salg av tjenester ser ut til å være av økende betydning, ikke minst på grunn av reguleringsendringer som vikarbyrådirektivet. Latviske arbeidsformidlere av midlertidig arbeidskraft er eksempler på dette, som i økende grad satser på utstasjonering og uformell formidling. Det ser ut til at denne praksisen støtter oppunder såkalt sirkelmigrasjon. Svenske sykepleiere har betraktelig større kontroll og makt over sin arbeidssituasjon. Intervjuer med sykepleierne antyder at visse benytter vikarbyråer i Norge og Sverige som en type «cherry-picking», der de nyter stor grad av støtte og valgfrihet fra vikarbyråene. De velger når, hvor og hvor lenge de skal jobbe, de velger å jobbe for selskapene som kan tilby best vilkår, de oppnår bedre lønn og arbeidsvilkår enn i Sverige, og de hevder at jobb som sykepleier gjennom vikarbyrå i Norge gjør det enklere å balansere jobb og fritid. Svenske sykepleiere har også brukt de fordelaktige betingelsene i Norge i sin kamp for høyere lønn i Sverige. En studie av lagerarbeidsplasser viser at innleiebedrifter har ulike strategier for å benytte vikarbyråer; erstatning av faste ansatte som er i ferie/permisjon/sykdom, sesongjusteringer, behov for fleksibel bemanning i omstillings- og automatiseringsprosesser, bruk av vikarer som «try-and-hire» i rekrutteringsøyemed, samt en strategi som innebærer at vikarbyråansatte brukes som en fleksibel buffer. Arbeidsvilkårene varierer sterkt mellom arbeidsplassene, og dette ser ut til å delvis følge innleiebedriftens strategi for innleie. Det kan virke som at det stilles noe høyere krav til produktivitet blant vikarer enn faste, i hvert fall på steder der det er forventning om at vikarer ønsker langvarig opphold og/eller fast ansettelse. Vikarer med positive opplevelser uttrykker lojalitet og ønske om å bli i innleiebedriften, mens de som opplever usikkerhet ofte uttrykker misnøye og et ønske om å forlate innleiebedriften. Vikarer med løsere tilknytning til arbeidsplassen, for eksempel gjennom kortere oppdrag, uttrykker mer avstand til innleieforetak, som regel fordi de skifter arbeidsplass hyppigere eller fordi de er mindre avhengige av jobbene. I surveyen som er gjennomført i 2016 ser vi også at det er vanligere å føle tilhørighet til innleieforetaket enn til bemanningsforetaket. Direkte ansatte er ambivalente til vikarbruken på lagerarbeidsplasser. Enkelte uttrykker støtte for en strategi hvor vikarer skal fungere som fleksibel buffer fordi det styrker deres egen jobbsikkerhet. På den negative siden uttrykker direkte ansatte i innleieforetakene at innleie har ført til stort gjennomtrekk og at man også frykter en økning i produktivitetskrav. Disse forholdene kan splitte faste, direkte ansatte og innleide, og kan vanskeliggjøre fagorganisering. På den andre siden er faste, direkte ansatte også opptatt av urettferdig behandling av vikarene, noe som utgjør et grunnlag for solidaritet. Lenke til den internasjonale avslutningskonferansen for prosjektet: http://www.hioa.no/Aktuelle-saker/Konferanse-Hvordan-paavirker-bemanningsbransjen-norsk-arbeidsliv-og-arbeidslivspolitikk Prosjektets hjemmesider: https://blogg.hioa.no/tempagencies

Globalization of the economy in general, and of the politics of work in particular, constitute major challenges to the Norwegian welfare society. We analyze this aspect of globalization by analyzing the significance of temporary work agencies (TWAs) in the Norwegian labour market and in labour migration. Their activities raise concerns regarding national and transnational regulation, cross-border business relations and migration of TWA workers. TWA growth in Norway and the increase in migrant labour power in this sector arguably signal structural implications for the politics of work. New political strategies on the part of unions are called for when sectoral organization and full-time permanent employment are challenged by TWAs, fuelled by flexibility strategies of companies. The Nordic model, a triangle bringing together state, employers' associations and unions in an orderly social dialogue is increasingly being challenged by economic actors occupying intermediary and ambiguous positions in this political map. In order to grasp the global character of the mechanisms involved, the project entails a comparative component by developing linkages to international research and data. Furthermore, since TWAs are transnational actors, we propose an in-depth study of the recruitment of workers to Norway, focusing on Latvian and Swedish workers. The research design is qualitative. The project is designed with four independent but mutually informative components. So far, research conducted on TWAs has been carried out solely by social scientists, and has not included appropriate methods for analyzing changes over time, and we have thus included a PhD in history in order to shed light on the responses of unions and employers' associations as an expression of, and in light of, historical, social, cultural and economic changes in the post-war period.