2011 Norway attacks:Longitudinal patterns and predictors of health care utilization among survivors of the Utøya massacre and their parents.

Studien Hensikten med studien er å kartlegge hvordan det går med de som ble utsatt for terroren på Utøya 22. juli 2011 og deres foreldre, hvilke helse- og omsorgstjenester de har fått og deres erfaringer med helsetjenestene. Dette vil gi kunnskap om forløp og risikofaktorer som er nødvendig for planlegging av helse- og omsorgstjenester etter fremtidige katastrofer og andre traumatiske hendelser. Undersøkelsen har et longitudinelt design. Datainnsamlingen ble gjort ved intervjuer foretatt 4-5 måneder, 14-15 måneder og 30-32 måneder etter terrorangrepet. Alle som var på Utøya under angrepet og som var 13 år eller eldre i 2011 ble invitert til å delta. I første intervjurunde deltok 325 (66 %) av de som var på Utøya 22. juli, samt syv personer var på landsiden. Gjennomsnittsalderen var 19 år. Videre var det 463 foreldre/omsorgsgivere som deltok i intervju eller fylte ut spørreskjema. I andre intervjurunde deltok 285 (58 %) av de som var på Utøya, og seks personer som hadde vært på landsiden, og 435 foreldre/omsorgsgivere. I tredje intervjurunde var det 261( 53 %) av de som var på Utøya, fem personer fra landsiden, og 377 foreldre/omsorgsgivere, som deltok. Deltagelse var frivillig og informantene kunne når som helst trekke seg fra studien. De som hadde reservert seg i en av intervjurundene ble ikke kontaktet for videre forespørsler. Intervjuene ble gjennomført av trenet fagpersonell hjemme hos deltagerne, eller på et kontor i nærheten. Dersom det kom frem at deltageren ønsket eller trengte hjelp, bistod intervjueren vedkommende i å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Alle informantene fikk tilsendt en oppsummeringsrapport med utvalgte resultater etter hver intervjurunde. Vi spurte også om tillatelse til å innhente registerdata om bruk av helsetjenester. I intervjuet spurte vi blant annet om hva de hadde opplevd 22. juli 2011, hvordan de hadde hatt det i tiden etter angrepet. og om deres erfaringer med oppfølging og hjelpetiltak etter hendelsen. Vi stilte både åpne og strukturerte spørsmål. Informasjon fra intervjuene om deltakernes selvrapporterte helse og erfaringer med helsetjenestene ble så tilkoblet registerdata om bruk av primær- og spesialisthelsetjenester før og etter angrepet. Resultater Studien har avdekket at de som var direkte berørt av terroranslaget på Utøya har hatt betydelige psykiske og fysiske reaksjoner på hendelsen og utfordringene de møtte i etterkant. På andre og tredje intervjutidspunkt lå det fortsatt langt over det som er forventet i befolkningen for øvrig. Også foreldrene til de som overlevde har hatt sterke reaksjoner på hendelsen. Etter terrorangrepet anbefalte Helsedirektoratet en proaktiv kommunal modell for oppfølging. I denne modellen skulle kriseteamene raskt kontakte alle overlevende, og de overlevende skulle få en fast kontaktperson i kommunen. Mange oppga at de fikk tidlig hjelp fra kriseteamene (87 %) og kontaktpersonen i kommunen (84 %), mens i andre intervjurunde var det nesten halvparten (45 %) som ikke hadde hatt kontakt med kontaktperson. Den proaktive oppfølgingen varte altså i mange tilfeller ikke så lenge som anbefalt, og den nådde ikke ut til alle. Studien viste at det var geografiske forskjeller i helsehjelpen som ble gitt, ved at en lavere andel overlevende fikk proaktiv oppfølging i Oslo sammenlignet med landet for øvrig. Også de fleste foreldrene hadde hatt kontakt med kommunens kriseteam og kontaktperson etter terrorangrepet, men en lavere andel av foreldre som var skilt eller hadde utenlandsk bakgrunn oppga at de hadde blitt inkludert i kommunens kriseoppfølging. Ungdommene og foreldrenes psykiske og fysiske reaksjonene utløste et stort behov for hjelpetiltak over flere år, både fra kommune- og spesialisthelsetjenesten. I andre intervjurunde oppga over 90 % av de overlevende at de hadde hatt kontakt med primærhelsetjenesten, og 68 % med psykisk spesialisthelsetjeneste. Statistiske analyser viste at det var to faktorer som i særlig høy grad var forbundet med oppfølging i psykisk spesialisthelsetjeneste: Symptomer på angst og depresjon i den tidlige fasen, og fysiske plager i en senere fase. I tredje intervjurunde oppga omtrent halvparten at de i forbindelse med terrorangrepet i stor/svært stor grad hadde hatt behov for hjelp, og nær 1 av 5 for fysiske plager. Udekkede hjelpebehov, både for psykiske og fysiske helseproblemer, var forbundet med høyere nivå av posttraumatiske stressreaksjoner, symptomer på angst og depresjon, fysiske plager og mindre sosial støtte. I en egen rapport har vi også analysert kvalitative data om nytten de som overlevde hadde av tiltakene de fikk tilbud om. Mer kompetanse om traumer blant fagfolk, samordnet hjelp og et mer langsiktig hjelpetilbud ble særlig etterlyst.

Background Terrorism and disasters may impact physical and mental health of survivors and affected families, and constitute needs of long-term follow-up from municipal and specialized health services. Adequate access to interventions in muncipalities and specialized treatment is important to reduce trauma-related symptoms and prevent chronic health problems. Due to its unforeseen and devastating effects, terrorism and disasters constitute major challenges for health care services. Research provides limite d knowledge on utilization of health care services in the aftermath of terrorism and disasters, particularly for young survivors and their families and new empirical knowledge will aid developing adequate diaster response programs. Objective This study aims to quantify the increased need for municipal and specialized health services after terrorism and identify predictors of utilization of services. It will further assess whether access to health care was equitably distributed, if mental health services were provided to survivors with high levels of distress and needs, as well as users own perceptions of provided care. Methods A unique opportunity for investigation of longitudinal patterns of health care utilization is offered by our study of survivors and their parents following the 22. July terrorist attack at the Utøya Island in Norway. Clinical data from face-to-face interviews will be linked to register-data of utilization of health care services pre- and post terror. Predictors of use of health c are services will be identified for survivors and their parents. Scientific importance Longitudinal data of the patterns of health seeking in the aftermath of terrorism and disasters are lacking. Planning of adequate and evidence informed outreach is rel ying on research based on sound methods and reliable data sources.