Violence against women and criminal justice in Afghanistan

Vold mot kvinner har vært et sentralt fokusområde for både lokale kvinneaktivister og bistandsaktører i Afghanistan det siste tiåret. Forsøk på å bekjempe slik vold har i hovedsak vært basert på en antagelse om at tendensen i Afghanistan til å betrakte vold mot kvinner som et privat anliggende snarere enn kriminelle handlinger, er en underliggende årsak til at slik vold fortsetter. Likevel har framgangen når det gjelder straffeforfølgelse vært begrenset, til tross for at en banebrytende lov; Loven om eliminering av vold mot kvinner ble vedtatt i 2009. Nøyaktige data om hvor mange registrerte saker som faktisk blir ført for retten og resulterer i dom har også manglet. Forskningsprosjektet har hatt som mål å identifisere hvilke type saker som blir henlagt og hvilke type saker som fører til dom. Hva er henleggelsesratene for voldtekt, mord og partnervold i Afghanistan? Fins det noen mønstre når det gjelder hvilke saker som blir henlagt og hvilke som leder til tiltale og dom? Datainnsamling i åtte av Afghanistans 34 provinser har funnet at i gjennomsnitt fører 20 prosent av sakene anmeldt hos påtalemyndigheten til dom. Det er imidlertid stor variasjon når det gjelder type saker; 47 prosent av anmeldte mord fører til dom, mens tilsvarende tall for voldtekt og partnervold er henholdsvis 41 og 15 prosent. I mer rurale og konservative provinser utgjør selve anmeldelsen av saker en viktig flaskehals for kvinner utsatt for vold. Påtalemyndighetene her er ofte ekstremt motvillig til å registrere anmeldelser av voldssaker mot kvinner fordi de mener at dette er problemer som bør løses innad i familien, eller fordi de lar seg påvirke av overgriperne. Derfor kan mange kvinner kun anmelde sakene sine ved å mobilisere hjelp fra andre aktører slik som Menneskerettighetskommisjonen. Dette betyr at saksmengden i slike provinser er langt mindre enn i mer urbane provinser slik som Kabul og Herat. Imidlertid er ikke enklere adgang til å anmelde ensbetydende med domfellelse. I Kabul opererer påtalemyndighetenes spesialenhet for vold mot kvinner med en relativt åpen dør. Kvinner og familiene deres er velkommen til å anmelde saker og ansatte gir kvinner forholdsvis god behandling. Likevel arbeider de ofte med det utgangspunkt å skape en forståelse mellom partene seg i mellom snarere enn å reise tiltale. Videre er det også mange kvinner (eller deres familier) som kommer til påtalemyndighetene med andre formål enn å få overgripere tiltalt og domfelt. Noen ønsker en garanti for at volden skal ta slutt, eller et sivilt forlik. Dermed reises det kun tiltale i 13 prosent av anmeldte partnervoldssaker og enda færre fører til domfellelse. En viktig grunn til dette er at påtalemyndighetene, og noen ganger også kvinnene selv, ikke tror at det er mulig å overleve økonomisk eller sosialt som enslig kvinne uten familiens støtte. Dessuten har mange kvinner store problemer med å få tilgang til grunnleggende sivile rettigheter slik som skilsmisse eller tilgang til samvær med felles barn i de sivile domstolene. Derfor anmeldes kriminelle forhold noen gang med den hovedhensikt å bruke anmeldelsen som et forhandlingskort, og den trekkes når kvinnene har nådd fram i sivile domstoler. Forskningsfunnene understreker viktigheten av å rette mer oppmerksomhet mot kvinners økonomisk og sivile rettigheter dersom man ønsker å redusere den faktiske straffefriheten for vold mot kvinner i Afghanistan. Prosjektet er et samarbeid mellom Forskningsinstitutt for Kvinner, Fred og Sikkerhet i Kabul og Christian Michelsen Institutt i Bergen.

This project focuses on violence against women (VAW) as it is treated in the criminal justice system in Afghanistan. Although progress has been made, most cases, even if registered with the prosecution, fail to make it through the criminal justice system. The complex reasons for such attrition are poorly understood and form the subject of this research project. The project will be divided into two phases. First, it will map the course of registered cases through the legal process, disaggregating them b y type of incident and outcomes in eight provinces. This will provide important data on what types of VAW incidents are most commonly registered with the prosecution, and what offenses have the highest and lowest attrition rates through the legal chain. S uch data is currently not available. Secondly, in four sample provinces, we will map the reasons for why individual VAW cases exit the criminal system. This will help us identify the factors influencing the failure to move from registration to prosecution and/or conviction, such as withdrawal of complaint, lack of evidence, quality of the legal defense, the judges interpretation of the law or ideological outlook, or extra-legal considerations such as family relations, political pressure or bribes. Finally , as part of this qualitative research we shall systematically consider the legal basis for convictions as well as the socio-political identity and status of convicted perpetrators. The proposed project is a collaboration between an established Afghan r esearch and advocacy institute, Research Institute for Women Peace & Security (RIWPS,) and the Chr Michelsen institute (CMI). RIWPS and CMI have jointly developed the proposal based on previous research, policy analysis and activism.