Dynamics of violence in civil armed conflicts

Opprørsgruppers bruk av ulike kampmidler, som vold mot sivile, geriljaangrep og demonstrasjoner, varierer ofte betydelig over tid og rom. Dette prosjektet analyserer denne variasjonen, med et særlig fokus på vold mot sivile og ikkevoldelige aksjoner. Prosjektet utvikler og tester teori om disse spørsmålene ved hjelp av statistiske analyser med global rekkevidde og dyptgående casestudier av maoistkonflikten i Nepal og borgerkrigen på Sri Lanka. Studiene er basert på eliteintervjuer i de to landene og tre nye, detaljerte datasett for voldelige og ikkevoldelige hendelser. Et overordnet funn er at vold mot sivile i stor grad er strategisk, og nært knyttet til militære hensyn. Basert på data fra Nepal utvikler jeg teori om hvordan myndighetenes angrep på opprørere kan føre til økt lokal vold mot sivile. Siden opprørere som regel skjuler seg, benytter myndighetene ofte lokale informanter for å finne og angripe dem. Angrep fra myndighetene gir derfor insentiver til å straffe mistenkte informanter. I samsvar med dette finner jeg at myndighetenes angrep øker opprørernes vold mot sivile, og særlig mot informanter. Kvalitativ empiri indikerer også at opprørere bruker vold strategisk for å unngå informasjonslekkasjer. En annen artikkel undersøker når og hvorfor opprørere med territorielle ambisjoner angriper sivile utenfor deres hevdede territorium. Mens tidligere teorier peker hovedsakelig på politiske motivasjoner eller svakt lederskap, argumenterer jeg for at militære motivasjoner spiller en viktig rolle. Ved å angripe myke mål i ulike deler av landet, kan opprørere tvinge staten til å spre sine ressurser og dermed svekke deres kapasitet for militæroffensiver. Gjennom statistiske analyser på globalt nivå og fra Sri Lanka viser jeg at myndighetenes militæroffensiver er relatert til økt vold utenfor det bestridte territoriet. Kvalitative data fra Sri Lanka indikerer at militære hensyn bidrar til å forklare denne sammenhengen. En annen del av prosjektet ser på væpnede opprøreres bruk av ikkevoldelige aksjoner, som streiker, demonstrasjoner, og blokader. I den første globale, statistiske analysen av dette spørsmålet finner vi at bruken av slike taktikker er relativt utbredt: Omtrent halvparten av opprørsorganisasjonene benyttet seg av dem i tidsrommet for studien. Analysen peker på at både ideologiske, organisatoriske og kontekstuelle faktorer påvirker hvor og når slike taktikker brukes. I hovedtrekk finner vi at sannsynligheten for ikkevoldsbruk øker når opprørerne har en marxistisk ideologi, stor mobiliseringsevne og militær kapasitet, og når myndighetene er ustabile, splittede, og ikke sterkt repressive. Mer generelt tyder studiene på at væpnede grupper ofte ikke ser på voldelige og ikkevoldelige taktikker som konkurrerende, men som komplementerende. Det trengs likevel mer forskning som undersøker hvordan grupper kombinerer ulike taktikker. Datasettene utviklet i prosjektet bidrar til å gjøre det mulig.

Prosjektet har gitt betydelige forskningsmessige bidrag. De nye hendelsesdataene gir gode muligheter for analyser av taktiske valg. Teoretisk har prosjektet særlig bidratt med å forklare hvordan militære hensyn påvirker vold mot sivile. Artiklene gir også viktige empiriske bidrag gjennom statistiske og kvalitative analyser av vold mot sivile, bruk av ikkevoldelige taktikker og varighet av konflikt. Prosjektleder har utvidet sin kompetanse til nye tema i konfliktforskning og til borgerkrigen på Sri Lanka. I tillegg har han videreutviklet generelle ferdigheter innen analyse, prosjektstyring og formidling. Han har også utvidet sine nettverk, særlig ved University of Maryland og Universitetet i Oslo. Prosjektet har også bidratt til å spre kunnskap om vold og andre prosesser i borgerkrig til et bredere publikum gjennom aviskronikker og forelesninger. Denne kunnskapen kan bidra til økt politisk fokus på, og forståelse av, konfliktrelatert vold.

Rebel groups often employ a wide range of violent and nonviolent methods during armed conflicts, such as guerrilla attacks, violence against civilians, demonstrations and blockades. While these methods can be combined, their employment often varies considerably over time. This project looks at how various tactics are related to each other, and how we can explain the transition from one form and level of contestation to another. Our understanding of these questions is limited. Most previous studies either assume that violent and nonviolent actions belong on opposite ends of a conflict scale or analyze violence without considering its alternatives. In this postdoctoral project, violent and nonviolent actions are instead considered as forms of contestation that can be used in combination. The project explores not only which forms of contestation are used, but also how intensively they are applied. A central aim of the project is to develop and test theory addressing these questions. It does so through a mixed-methods research design that includes two conflicts in South Asia as well as global quantitative analyses. The cases are two prolonged civil wars: the Maoist conflict in Nepal and the Eelam conflict in Sri Lanka. For both cases, I will collect detailed events data on military and non-military actions, as well as qualitative data through elite interviews. The project addresses a central question within political science: why actors involved in a dispute sometimes make use of violence. It will also be of interest to international policymakers, since understanding why actors choose violent over nonviolent forms of contestation is essential to forming policies that help reduce conflict-related violence.