Climate change, uncertainty and transformation

Usikkerhet påvirker klima- og miljøpolitikk på ulike nivåer, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Det å forutsi tørke, sykloner og ekstremvær er beheftet med en stor grad av usikkerhet, og medfører formidable utfordringer for lokalbefolkninger, politikere og samfunn. Siden omfanget og konsekvensene av slike klimarelaterte fenomener er forbundet med så mye usikkerhet, betyr dette at befolkninger i ulike geografiske områder, og da særlig marginale og sårbare områder, vil bli påvirket i svært ulik grad både i tid og rom. India er et av de mest sårbare landene når det gjelder klimaendringer, hvor store befolkningsgrupper er utsatt, spesielt i marginale områder. Formålet med prosjektet var å forstå hvordan ulike perspektiver på usikkerhet kan være en barriere mot tilpasning til klimaendringer. Prosjektet undersøke usikkerhet i tre områder med ulike sosiale og økologiske profiler - øygruppen Sundarbans, tørrlandsområdet Kutch, og millionbyen Mumbai. Prosjektet analyserte hvordan usikkerhet blir forstått av ulike grupper - lokalbefolkninger (?det nedre nivået?), forskere, byråkrater og eksperter (?det øvre nivået?) og de som fungerer om brobyggere mellom disse, slik som frivillige organisasjoner, akademikere og aktivister (?mellomnivået?). Prosjektet trakk veksler på innovative teknikker i forskning og formidling for å stimulere til interaksjon mellom områder og nivåer. Et bredt spekter av kvalitative og etnografiske metoder ble tatt i bruk i perioden 2015 til 2018. Parallelt med dette ble det også gjort undersøkelser av historisk arkivmateriale fra perioden 1800 til 1947 for å belyse hvordan oppfatninger og reaksjoner på usikkerhet har endret seg i løpet av en periode på nærmere to hundre år. I tillegg organiserte prosjektet ?stakeholder workshops? og rundebordskonferanser og tok også i bruk innovative metoder, som Photovoice, for å visualisere folks hverdag og formidle hvordan usikkerhet oppleves på tvers av de forskjellige nivåene. Våre funn peker på at det er svært vanskelig å skille klimarelatert usikkerhet i de tre områdene fra andre typer usikkerheter og faktorer, som sosiale, økonomiske, politiske og økologiske. Dette gjør det komplisert å utforme målrettete programmer og politikk for å motvirke klimarelaterte usikkerheter, og fordrer mer robuste og integrerte støttemekanismer for å styrke sårbare grupper. Tidligere har lokalbefolkninger i utsatte områder trukket veksler på tradisjonell kunnskap og erfaringsbaserte praksiser for å tilpasse seg uforutsigbare klimatiske hendelser som tørke, sykloner, osv. Men klimaendringer nå representerer mer radikale former for usikkerhet som utfordrer tradisjonelle tilpasningsmønstre, og presser lokalbefolkningers tilpasningskapasitet og tåleevne. Politikere prøver gjerne å kontrollere usikkerheter gjennom ovenfra-og-ned prosesser, heller enn å søke å finne måter å håndtere og leve med usikkerhet. På tross av omfattende investeringer i tekniske og forvaltningsorienterte metoder for å minske og tilpasse seg klimaendringer, så har disse i liten grad svart til forventningene. I mange tilfeller har de snarere bidratt til å forsterke konsekvensene av ekstremvær og økt variasjon i klimaet. Fokuset på tekniske løsninger har vridd oppmerksomheten bort fra nødvendigheten av dyptgripende endringer i strukturer og maktforhold. I India har nasjonale og regionale ?action plans? for klimaendringer ikke eksplisitt tatt for seg hvordan usikkerheter bør håndteres, men heller fokusert på hva som skal til for å redusere klimagassutslipp. I den grad usikkerhet blir nevnt, så blir det ofte brukt politisk, som en unnskyldning for å unnlate å handle. Mens lokalbefolkninger lever med klimaendringer i det daglige, så har klimaforskere en mye lengre tidshorisont. Bedre metoder og bedre teknologi har gjort forskere i India og internasjonalt i stand til å utvikle modeller som er mer presise når det gjelder værvarsling og langtidsprognoser for klimaendringer. Å utvikle modeller med bedre resolusjon for mindre geografiske områder er imidlertid fortsatt en stor utfordring. Funnene våre indikerer dype forskjeller mellom hvordan lokalbefolkninger, NGO-representanter, byråkrater og forskere oppfatter og definerer usikkerhet, men vi fant også at det utvikler seg nye, hybride allianser på tvers av ulke aktører og nivåer i områdene vi undersøkte. Disse alliansene søker å finne nye måter å møte klimautfordringene på ved å utforske mulighetene for nye og alternative livsgrunnlag som bygger bro mellom ulike erfaringer og kunnskaper. Gjennom ulike aktører, søkte vi aktivt å formidle og bringe sammen ulike perspektiver for å forbedre kunnskapsgrunnlaget, kommunikasjon og responsstrategiene hos forskere, politikere og den allmenne befolkning. Vår konklusjon er at ulike typer kunnskap og oppfatninger og måter å håndtere usikkerhet på må bli anerkjent og trukket veksler på for å kunne møte klimautfordringene, og fremme transformative og sosialt rettferdige klimatilpasninger i marginale områder.

The project has contributed to highlighting the pitfalls of controlling rather than living with or managing uncertainty and the dominant tendency to focus on mitigation over socially just adaptation action (across all project sites). A big emphasis was placed on extensive policy engagement, and policy influence. We uncovered and presented a disaggregated view of uncertainty and highlighted how local people across field sites are facing a cascade of uncertainties. This should be of interest to scholars keen on understanding the effects of climatic uncertainties in marginal drylands, deltaic regions and urban areas, also with respect to their impact on various livelihood options (pastoralism, fishing and agriculture). For policymakers, the results can help in designing locally specific adaptation programmes, improving how uncertainty is communicated as well as re-aligning the goals of unequal development initiatives to more climate sensitive and pro-poor ends. The findings from this research have been very useful in informing and communicating issues related to development planning in a context of climate change and social justice to the policy community. They have also helped to advance conceptual and theoretical issues of uncertainty, useful for international academica, and connected a diverse set of stakeholders (especially but not limited to the roundtables) comprising ordinary people, activists, NGOs and academia. A number of junior researchers (Masters and PhDs) across institutions/sites (India, Norway, UK) were involved in the research process (either as RAs, through seminars or open workshops) and introduced to methodological and conceptual innovations. Project insights were also used in familiarising undergraduate, graduate and PhDs across partner countries and universities to research challenges, methodologies and insights when studying climate change and uncertainty. We are also in close engagement with multiple stakeholders (at local, regional and national levels) to disseminate and use these research findings for policy initiatives and societal change. For example, the Sundarbans Affairs Department which is responsible for the development of the island region has picked up on our findings and invited us to contribute to policy documents. Another key uptake here is the use of the projects findings by the National Human Rights Commission. In Gujarat, the Gujarat Disaster Management Agency sought to mainstream our findings and results from the roundtable into their climate policy and research work. In Mumbai, we are closely engaging with NGOs (e.g Bombay 61,) and the Mangrove Cell (Ministry of Forests) to use project findings in policy and community initiatives. The photovoice technique proved to be useful in carrying forward the views and perspectives ofordinary people to different levels of policy and NGO circles across sites.

Uncertainties in climate change projections are particularly high and there remains no consensus around how to integrate uncertainty in climate change decision-making. Despite these problems, quantitative assessment (usually based on probabilities and e cological risk assessment) remains at the heart of the scientific method. This project sees uncertainty as a key barrier to efforts to support social transformation to respond to the challenges posed by climate change. It hypothesizes that uncertainty has been narrowly conceptualized from above (by scientists, experts and decision-makers). In doing so, the day-to-day experiences and practices of local people around uncertainty have been ignored, resulting in flawed actions. It thus seeks to: 1) Exp lore discourses and practices of climate change uncertainty and transformation from 'below' and from 'above' and how they interact in diverse settings in India; 2) Study to what extent the discrepancy between uncertainty understandings is a barrier to s ocial transformation necessary to adapt to climate change; 3) Develop approaches to bridge the different perspectives of uncertainty from 'above' and 'below' in order to foster more productive and socially just ways of dealing with uncertainties and soc ial transformation. These issues will be examined as they are framed globally and nationally and across different sites in India: a megacity (Mumbai), dryland Kutch and the Sunderbans. The localities offer ecological contrasts, rural-urban/peri urban em phasis and allow us to examine a range of climate change/ uncertainty dynamics. Such an exploration will necessarily have implications for appropriate adaptive strategies and social transformation.