Against all odds? Exploring and explaining positive outcomes for young adults formerly in public care - a three country comparison

Prosjektet sprang ut av et ønske om å skape kunnskap om positive erfaringer og forløp i løpet av og etter offentlig omsorg. Når man bare fokuserer på kjente sannsynligheter for dårlige resultater, risikerer man å forsterke stigmatiseringen de med barnevernserfaring møter. Man risikerer også å opprettholde negative personlige og profesjonelle forventninger, og bidra til en oppfatning av at offentlig omsorg er "siste utvei" og per definisjon dårlig for barn. HÅNDTERING AV "KRITISKE ØYEBLIKK" Kunnskap om erfaringene til unge med barnevernserfaring inviterer til å bruke tanken om 'scaffolding' eller å bygge støtte rundt kritiske øyeblikk. Slike øyeblikk kan være direkte relatert til barnevernet, som når man må skifte skole i forbindelse med en flytting. Dessuten kan overganger som ikke er barnevernsspesifikke, som at et forhold tar slutt, eller at man må bytte utdanning, bli vanskelig for unge med barnevernsbakgrunn fordi de gjerne er avhengige av hjelp fra formelle systemer. Følgelig er det viktig å studere hvordan barnevernsspesifikke og mer generelle overganger krysser hverandre. Norge, Danmark og England har ulik lovgivning og systemer, men de er også ulike når det gjelder normative forløp i tidlig voksen alder. Mer enn fire ganger så mange britiske som danske unge voksne bor hjemme i tyveårene, og mer enn dobbelt så mange britiske som norske. Dette gjør potensielt britiske ungdommer mer sårbare når de ikke kan bo hos sine foreldre. Det viste seg også at flere av de engelske deltakerne opplevde hjemløshet eller frykt for hjemløshet, noe som ikke var tilfelle for de norske eller danske deltakerne. Gjeld og fattigdom ble også snakket om av noen av de engelske deltakerne, mens de norske og danske deltakerne heller snakket om å ha lite penger fra tid til annen. På den andre siden var individuelle beskrivelser av hvordan det var å leve under usikre forhold (precarity) ganske like på tvers av land, og var ofte relatert til vanskelige barndomserfaringer og vonde brudd mens de vokste opp og etterpå. Noen potensielt kritiske øyeblikk - som å avslutte en universitetsutdanning - kan planlegges, mens andre - som at et forhold avsluttes - er uforutsigbare av natur, og kan snu opp ned på livet. Derfor er fleksibilitet et nøkkelord for forståelsen av de unge voksnes vellykte kontakter med både formelle og uformelle hjelpesystemer. Når systemene ikke var fleksible, kunne konsekvensene bli alvorlige og føre til tilbakeslag. UTDANNING ETTER NORMEN OG VED HJELP AV LENGER TID I alle tre landene var det klart at det å kunne bruke ekstra tid var viktig for å lykkes med utdanning, fordi de unge voksne da fikk tilstrekkelig fleksibilitet og rom til å mestre utdanningsmessige utfordringer samtidig som de måtte håndtere andre sider ved sine komplekse liv. Dette kunne handle om psykisk helse, funksjonsnedsettelser eller familieforhold. Et fleksibelt system hjalp dem med å fullføre en utdanning uten for store forsinkelser, mens mangel på fleksibel støtte, som av og til dreide seg om for lave forventninger fra omverdenen, hang sammen med forsinkelser og brudd. Større fleksibilitet i utdanningssystemet i Norge og Danmark sammenliknet med England, ga rom for flere anledninger for unge til å tilpasse seg og endre kurs når det var nødvendig. Organiseringen av registerdata i de tre landene tenger ulike bilder. I England inkluderes unge som har vært under omsorg inntil fylte 21 år i det aktuelle registeret, men bare hvis videregående skole eller høyere utdanning gjennomføres på normert tid. Dette skaper et villedende, negativt inntrykk, og underrapporterer andelen som faktisk når disse milepælene. Dessuten tilsløres andelen som trenger lenger tid på å nå disse milepælene enn sine jevnaldrende. I Norge finnes det statistikk som beskriver fullført videregående utdanning inntil fylte 24 år, og derved inkluderer de som bruker ekstra tid. Når de samme individene følges enda lenger, øker denne andelen ytterligere. ETTERVERN AV GOD KVALITET ER SVÆRT VIKTIG Hvis barnevernstiltak skal erstatte familien når det gjelder å sikre barns velferd og utvikling, impliserer dette et klart etisk ansvar som strekker seg utover barndommen for de som har vært under omsorg av det offentlige. Analyser av det norske utvalget viser at igjen var tilstrekkelig fleksibilitet sentralt. Et mindretall opplevde at de hadde fått tilbud om tiltak som både var tilstrekkelige og relevante, mens et flertall beskrev ulike former for mismatch mellom det de trengte og det de fikk tilbud om. Når de likevel greide seg bra, eller gikk videre etter tilbakeslag, hadde dette å gjøre med støtte fra andre som de hadde en god relasjon til, som tidligere fosterforeldre eller ansatte på institusjoner som hadde nektet å avslutte kontakten med de unge voksne.

Prosjektets resultater er formidlet gjennom vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner, medieoppslag, seminarer og foredrag for fagfolk og brukere. Resultatene brukes også i en lærebok om ettervern som er under arbeid, med utdanningsinstitusjonene og praktikere som målgrupper(ved Backe-Hansen). Prosjektet har hatt stor betydning for forskerne fordi det er skapt ny kunnskap som forskerne har kunnet lære av, også på grunn av den tverrfaglige sammensetningen av forskergruppa (jurist, psykologer, sosiologer). Videre er det etablert et nytt forskningssamarbeid mellom NOVA og University of Sussex som be videreført, i hvert fall på kort sikt, i form av en professor II stilling på NOVA for professor Janet Boddy.

Why do some care leavers end up doing well as young adults, against all odds? What does "doing well" mean to young women and men, with majority and minority backgrounds? Across Europe, care leavers are at risk of poor outcomes relative to the general population, on indicators like education, mental and physical health, homelessness, unemployment, dependence on social assistance, and crime. To support this vulnerable group into adulthood, it is not sufficient to focus on risk factors. We need to learn more from the experiences and developmental pathways of those who do well. Research about positive outcomes among these young adults is still relatively scarce and there is an urgent need to address this critical knowledge gap: Better understanding of pathways and developments leading to positive outcomes would illuminate good practice, and inform the development of policy and services for young people in care and care leavers. We do not know enough about the potential protective value of care and after care services. A one-sided focus on negative outcomes may lead to the erroneous assumption that placement in care is inevitably bad for children's life chances. If we are to understand the potential of care systems to contribute to good outcomes for t hese young adults we need to move beyond a problematising lens. This is theoretically important because notions of risk and "outcome" in the care literature remain insufficiently conceptualized in relation to wider theoretical understandings of young people's transitions into adult worlds, addressing individual lifeworlds and biographical temporalities, including critical moments in the intersections of past, present and future in their lives. We will contribute in all these respects by generating new, comparative knowledge about conditions for, and variations and patterns in successful transition processes among young adults formerly in public care at different points in time during young adulthood.