The bodily and emotional quality of the therapeutic relationship as outcome predictor in music therapy with chilrden with autism.

Sosial interaksjon er et av hovedtemaene innenfor autismeforskning. Følger vi en medisinsk forståelse av autisme, er sosial interaksjon i ulik grad definert som svekket hos autistiske mennesker. Sosiale ferdigheter blir tidlig trent med barn med diagnose innenfor autismespekteret, men fokus på trening av sosiale ferdigheter kan bidra til å undervurdere sosial interaksjon som et delt ansvar og en deltakende praksis. Funn fra psykoterapiforskning viser at kvaliteten på den terapeutiske relasjonen er en sterk prediktor for endring. Derfor hadde Shared Moments prosjektet som mål å se nærmere på relasjonelle faktorer og hvordan de virker i musikkterapi med autistiske barn. Vi har utforsket dette komplekse og lite undersøkte temaet ved å fokusere på avstemmingsprosesser som vesentlige relasjonsfaktorer. Vi har valgt en mixed methods design for prosjektet. Kvantitative funn: Innenfor den kvantitative delen undersøkte vi om avstemming som relasjonell faktor kan forutsi generaliserte endringer i sosiale ferdigheter i musikkterapi med autistiske barn. Gjennom analyse av data fra 101 barn, inkludert videoanalyser av musikkterapitimer, kunne vi gjenskape våre tidligere funn som viste en økt sosial responsivitet hos autistiske barn - slik det ble evaluert av foreldrene - dersom det var utviklet en relasjon der terapeuten var følelsesmessig og musikalsk avstemt til barnets affektive og sensoriske behov. Vi kunne ikke gjenskape effekten mellom kvaliteten i den terapeutiske relasjonen og symptomreduksjonen, målt ved hjelp av ADOS. På et mer detaljert nivå av høy praktisk relevans viser våre kvantitative funn at avstemmingen mellom terapeut og barn lyktes i større grad hos barn som viste en høyere kompetanse i gjensidighet i sosialt samspill og der barnet var interessert i å bruke instrumenter til å lage musikk. Det virket å være vanskeligere å oppnå avstemming med barn som hovedsakelig kommuniserer med kroppen, har en høy affekt og/eller viser stor interesse for stimulerende aktiviteter. Disse barna utgjør den største gruppen i dataene våre og representerer en kjernebrukergruppe for musikkterapi, dermed ønsket vi å utforske hva som skjer når terapeuter opplever at en avstemming lykkes eller ikke lykkes. Kvalitative funn: Vi samlet ulike fortellinger om avstemmingsopplevelser fra musikkterapeuter for å forstå hva som kan støtte eller hindre dem i å engasjere seg i og tune seg inn på autistiske barns væremåter. I tillegg gjennomførte vi fokusgrupper med autistiske barns foreldre og kollegaer fra andre yrker for å reflektere over avstemmingsprosesser ved hjelp av videoeksempler. Vi brukte en refleksiv, hermeneutisk tilnærming til dataanalysen og visuell kommunikasjon for å utdype analyseprosessen. Våre kvalitative funn viser fem tematiske klynger som representerer faktorer som kan styrke eller svekke og inkludere eller ekskludere mennesker i musikkterapeutiske interaksjoner. De fem klyngene beskriver støttende og begrensede effekter av (1) det fysiske miljøet der musikkterapi foregår og (2) konteksten og forventninger rundt musikkterapisettingen. Utforming og omgivelsen av rommet kunne oppleves som overstimulerende på forskjellige måter både for barnet og for terapeuten. Det fysiske miljøet og konteksten kan derfor gjøre det nødvendig for musikkterapeuten å omorganisere miljøet eller å revurdere sine egne holdninger, forventninger og praksis for å bedre kunne møte barna. Tre ytterligere klynger diskuterer (3) anerkjennelse og inkludering av barnets sensoriske interesser, (4) terapeutens affektive involvering og (5) utvikling av en delt forståelse av interaksjoner som avgjørende faktorer for å bygge opp en relasjon som oppleves som en invitasjon til utforskning og motivasjon for å samhandle med et autistisk barn. Når terapeuter engasjerte seg i barnas måte å bevege seg, lage lyder eller bruke objekter/instrumenter, lyktes det i større grad å bygge opp en felles referanseramme. Slike deltakende prosesser syntes å støtte utviklingen av en felles sosial forståelse og en økning i iboende motivasjon for sosiale handlinger, som øyekontakt, initierende atferd eller involvering av terapeuten i leken. Forskningen vår understreker betydningen av relasjonen og den spesielle relevansen av emosjonell og musikalsk avstemming i musikkterapi. Klyngene våre peker mot at vi bør endre praksisen i musikkterapi. Funnene kan bidra til å styrke musikkterapeuter til å gjenkjenne sosiale ressurser og kompetanser hos autistiske barn for å kunne ivareta barnas unike væremåte og samtidig øke bevisstheten om at utviklingen av sosial interaksjon er et delt ansvar - en deltakende praksis som er plassert i en historisk, kulturell og sosial økologi.

On a practical basis, our research rises increased awareness for the room, context and environment where music therapy takes place. Methodological, our research rises increased awareness for the definition of goals and the conduction of music therapy with autistic children. On an educational level, our research rises increased awareness for the education of music therapeutic skills, as well as their theoretical and methodological foundation that give reasons for new ways of doing music therapy with autistic children. In terms of research, our findings raise questions about the definition and selection of research outcomes and call of the involvement of autistic people into research processes. They call for approaches acknowledging autistic identities and being sensitive to the disabling impact any interaction, context, or society can hold for autistic people. The implementation of our findings into practice has the potential to change a prevailing focus on symptom and behavior change.

Background: Children with ASD show severe difficulties in self-synchronizing the body as well as co-ordinating and processing sensory perceptions. Music therapy offers the possibility to attune and synchronize to the child's bodily and emotional performance, which an increasing body of literature suggests as crucial mechanism of change in autism. However, outcome predictors in autism research have to date focused on behavioral approaches and high therapy intensity rather than on bodily and emotional features of the therapeutic relationship. The aim of this project is to examine whether the therapeutic relationship predicts generalised changes in autism and how this relationship can be established effectively. Methods: An international explanatory mixed method study will be carried out including 150 children (4 to 7 years; diagnosed with ASD) receiving music therapy. Standardised observation scales (ADOS, SRS) for assessing changes in outcomes and a standardised instrument for assessing the quality of the therapeutic relationship (AQR) will be used. Associations between predictors and outcomes will be calculated using linear models. Qualitative differences between good and poor therapy outcomes will be evaluated using focus groups, semi-structured interviews with music therapists and by evaluating the sessions qualitatively using the AQR instrument. Metasynthesis will be used to merge the qualitative findings. Finally these findings will be related to the quantitative results. Conclusion: Findings of this project will broaden the understanding of mechanisms of change in autism treatment. Positive findings that support the therapeutic relationship as decisive mechanism of change might indicate reconsidering cost-intensive concepts of behavioral approaches often implying the prescription of many sessions in autism treatment. On this background, this project provides relevant future implications both for users and health care services.