Object Matters: Archaeology and Heritage in the 21th Century

I de siste par ti-årene har det vært en fornyet interesse for ting og materialitet i samfunns- og kulturfagene. Dette prosjektet springer ut av denne «tinglige vendingen» og har hatt tre målsetninger: 1) å undersøke hvordan ting kan være opphav til alternativ og ufrivillig erindring, 2) å utforske betydningen av de tause og sanselige erfaringene i omgangen med tingene; 3) å kritisk vurdere grunnlaget for hvordan kulturarv blir forstått og verdsatt i dag. Vi har nærmet oss disse målene gjennom ulike empiriske delstudier der orienteringen er samtidsarkeologisk, dvs. at vi forsøker å anvende arkeologiske metoder og tankesett på nær fortid og samtid. Det første delstudiet tar for seg krigens arkeologi i nord. Sentralt her står våre undersøkelser på Sværholt i Finnmark, der deler av et tysk kystfort og en fangeleir for sovjetiske krigsfanger har blitt gravd ut. Undersøkelsene har gitt et omfattende materiale som kaster nytt lys over fangenes hverdagsliv, leveforhold og kosthold, men også deres illegale kontakter med fangevoktere, soldater og lokalsamfunn. I sitt PhD-arbeid har Ingar Figenschau også foretatt undersøkelser av fangeleirer i Norddalen i Troms. Leirene ble etablert etter den tyske tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Finland høsten 1944, og undersøkelsene har frambrakt et materiale som på en direkte og gripende måte bidrar til alternativ erindring av både soldaters og fangers skjebner i krigens sluttfase. I sitt arbeid diskuterer Figenschau også problematiske sider ved kulturminnevernets forhold til fangeleirene og krigsminner generelt. Han spør i hvilken grad kulturminnevernets sterke fokus på identitet, bærekraft og utvikling er egnet som tilnærming til denne vanskelige kulturarven og dens genuine materielle uttrykk? Tingenes erindring og problematisering av kulturarv står også sentralt i de andre studiene som er gjennomført. I sin nylig avlagte doktorgrad har Stein Farstadvoll gjort en omfattende samtidsarkeologisk studie av landskapshagen Retiro i Molde. Hagen ble etablert på slutten av 1800-tallet som et storstilt parkanlegg, men er i dag overlatt til sin egen skjebne. Farstadvoll fokuserer på hvordan hagen og plantenes uregjerlige etterliv utfordrer vår forståelse av kulturarv som ordnet, tiltalende, og avgrenset. Han viser dessuten at dens usensurerte mangfold kan virke tiltrekkende og skape alternative nisjer også for menneskelig livsutfoldelse. Skillet mellom kultur og natur, og forventninger om hva som er kulturarv, utfordres også i Þóra Pétursdóttirs postdoktor-arbeid om strandsøppel i det nordatlantiske området. Fokuset her er på hva som skjer med ting når de går ut av bruk og unnslipper våre intensjoner og program for dem. Som massivt uttrykk for tingenes egenrådige etterliv, viser hun hvordan strandsøplet problematiserer våre kategorier og også er opphav til ufrivillig erindring av de problem vi i dag står overfor. I et annet postdoktor-arbeid har Torgeir Rinke Bangstad sett nærmere på hva som skjer når ting blir oppgradert til offisielle kulturminner. Mer spesifikt har han studert prosessen der et gjenreisningshus fra etterkrigstidens Finnmark nylig ble flyttet, konservert og utstilt på Norsk Folkemuseum i Oslo. Bangstad har fokusert på sammenfall, men også friksjoner mellom museets utstillingsprosjekt og husets egen materielle erindring av sitt dynamiske liv. En slik friksjon kommer blant annet til uttrykk ved at huset er tilbakeført til et historisk «korrekt» uttrykk, der seinere tilføyelser og moderniseringer er fjernet. Det siste case-studiet tar for seg den sovjetiske kulturarven i det nordlige Russland. På tross av Sovjet-statens endelikt i 1991 er regimets materielle nærvær fortsatt påtagelig i praktisk talt alle bosetninger. Få steder er dette mer synlig enn i den lille byen Teriberka øst for Murmansk. Nesten all bygningsmasse og infrastruktur her er fra Stalin- og Krustsjov-tida, og stedet er i dag sterkt preget av fraflytting og forfall. Vår forskning i Teriberka har vært konsentrert om å dokumentere denne arven og studere hvilke konsekvenser det har å leve i og med den. Hvordan påvirker det erindring, dagligliv og framtidsutsikter? Ett resultat er at det gir opphav til ulike og til dels motsetningsfylte forståelser av fortid og samtid. Mens det sovjetiske materiellet for noen, om enn på ambivalent vis, knytter an til en tid da «alt var bra» og også representerer en form for iboende trygghet, oppleves den av andre som en klebrig arv som hindrer etterlengtet framskritt og velstand. På et mer generelt plan viser dette prosjektet relevansen av en arkeologisk forståelse av fortid. Til forskjell fra en konvensjonell historisk forståelse der fortida regnes som avsluttet og forbi, vektlegges her dens materielle varighet. Ting er bestandige, de har en iboende «treghet» som opponerer mot historias tempo. En slik materiell tilnærming gir derfor et helt annet grunnlag for å forstå erindring og hvordan fortida påvirker oss - på godt og ondt.

VIRKNINGER Fire rekrutteringsstillinger inngikk i prosjektet, to av dem finansiert av UiT som en premiering av vår innsats. Den ene stipendiatene har disputert, den andre leverer sin avhandling i oktober 2019. En av våre postdoktorer har fått fast forskerstilling ved UiO, den andre er forsker topp-forsk prosjektet Unruly Heritage. En særdeles viktig virking av Object Matters-prosjektet var vår forskningsgruppe ved Senter for grunnforskning i 2016-17. Denne var grunnleggende basert på prosjektet problemstillinger, og gjorde det mulig for oss å samarbeide ett år med noen av verdens fremste forskere på feltet. Det la også grunnlag for byggingen av et tett internasjonalt nettverk som videreutvikles i dag. Object Matters-prosjektet bidratt avgjørende til det teoretiske ordskiftet internasjonalt om ting, erindring, og kulturarv. EFFEKTER De perspektiver vi har forsket på i økende grad også blir gjort relevante innenfor kulturarvspolitikk og miljø- og kulturminneforvaltning.

OBJECT MATTERS: ARKEOLOGI OG KULTURARV I DET 21. ÅRHUNDRE Tingene er tilbake. Etter et århundres glemsel, og etter ti-år med tekstuelle og språklige vendinger, snakkes det nå om en radikal snuoperasjon i kultur- og samfunnsvitenskapene: en vending mot tingene. Dette prosjektet er et eksplisitt og kritisk forsøk på studere denne tinglige vendingen og undersøker dens konsekvenser for to tradisjonelt gjenstandsorienterte fagfelt, arkeologi og kulturarvsstudier. Samtidig som vi både anerkjenner og drar veksler på de viktige bidrag til tingforskningen som i den seinere tid er kommet fra filosofer, kunstforskere, sosiologer, geografer, antropologer og andre, skiller vår tilnærming seg ved i større grad å ta utgangspunkt i - og ha tiltro til - tingene selv i deres skiftende og konkrete manifestasjoner. Vårt utgangspunkt er at en virkelig (tilbake)vending til tingene ikke kan skje gjennom teoretiske og begrepsmessige vurderinger alene, men også må baseres i erfaringer som er forankret i en direkte omgang med tingene selv. Med basis i samtidsarkeologiske studier av moderne ruinlandskap i Finnmark og NV-Russland, vil prosjektet fokusere på tre hovedtema: 1) materielt minne: å undersøke hvordan ting i deres bestandighet og forfall åpner for alternative og ufrivillige former for erindring, 2) tingenes sanselighet: å utforske betydningen av de tause og sanselige erfaringene som skapes gjennom den umiddelbare omgangen med tingene; 3) tingenes etikk: å kritisk vurdere grunnlaget for kulturminnenes verdisetting i dagens kulturarvspolitikk og undersøke mulige konsekvenser av en etikk utvidet til også å omfatte ting. Gjennom å sette fokus på tingene selv er det vårt mål å utvikle et nytt grunnlag for diskusjon av arkeologi og kulturarv i det 21. århundre