Såkornmidler og medvirkning: til hjelp eller hinder? En kvalitativ undersøkelse av statlig utviklingsarbeid i norske museer og arkiver.

Kulturinstitusjonenes samfunnsrolle er ett av områdene Kulturrådet har hatt spesielt fokus på i sitt utviklingsarbeid, blant annet gjennom målrettet policyutvikling og prosjektfinansiering. Den overordnede retningen på museums- og arkivpolitikken er tydelig: museene og arkivene må endre seg fra det hegemoniske og ekskluderende mot det demokratiske og inkluderende. En endret samfunnsrolle dreier seg om kulturell demokratisering, en pågående prosess der medvirkning, mangfold og inkludering er sentrale stikkord. Imidlertid erfarer Kulturrådet at samfunnsrolleprosjekter og -satsinger stopper opp når prosjektfinansieringen tar slutt, tilsynelatende uten å ha påvirket institusjonenes overordnede og langsiktige praksis. Med utgangspunkt i premisset om at museene og arkivene er institusjoner som har stor seleksjon-, definisjon-, og legitimeringsmakt i samfunnet, tar prosjektet sikte på å undersøke praksis hos noen utvalgte institusjoner. Her fokuseres det på hvordan prosjektmidler påvirker institusjonens praksis og hvorvidt denne typen finansiering faktisk bidrar til endring. Doktorgradsprosjektet bygger på følgende tre forskningsspørsmål: 1) Hvorfor strever museer med å overføre prosjekterfaring til varig praksisendring? 2) Hvordan tolker institusjonene samfunnsrollen sin? 3) Hvordan påvirker prosjektmidler tolkningen og utøvelsen av samfunnsrollen? De teoretiske perspektivene som forskningen relaterer til, kan grovt sett deles i to kategorier: museet som idé og museet som organisasjon. Den første kategorien viser til museets ideologiske side, dets filosofi, mål, makt og ethos som institusjon. Den andre kategorien tar for seg den praktiske virkeliggjøringen av disse ideene: organisasjonsstruktur og -kultur, relasjoner og dynamikk mellom individer i og omkring institusjonen. Prosjektets metodologiske innretning er blant annet inspirert av Pierre Bourdieu's praksisteori, og et utvalg av kvalitative metodeverktøy har vært brukt i datainnsamlingen og den påfølgende analysen. Dette har inkludert dybdeintervju, diskursanalyse av relevante dokumenter samt data fra en ekstern spørreundersøkelse om museenes samfunnsrolle. Analyse av funn tyder på at museumspraksis i stor grad formes av to elementer: 1) ideen museet har om sin egen rolle (for eksempel hva det er eller kan være) og 2) måten museet organiserer seg selv på rundt denne ideen. I lys av målet om en mer aktiv og demokratiserende samfunnsrolle for museene, betyr dette i praksis at museumsledelsen må gripe ideen om museets aktive samfunnsrolle og skape en organisasjonsstruktur og ?kultur som setter museet i stand til å fylle denne rollen. Videre viser funnene at selv om prosjektmidler (såkornmidler) kan ha stor betydning for en institusjon som symbolverdi og argument for å løse ut ytterligere og andre midler, har imidlertid denne typen kortsiktig finansiering liten positiv effekt på langsiktig praksis. Dette bekreftes i noen grad av tilsvarende studier i blant annet Storbritannia. I lys av dette kan man si at organisasjonsendring i stor grad avhenger av individer og hvordan de ser seg selv i relasjon til jobben og arbeidsplassen sin. Dette er dermed faktorer som offentlige tilskuddsgivere, policy- og utviklingsaktører bør se nærmere på i arbeidet med å forbedre sine styringsverktøy.

-

Kulturinstitusjonenes samfunnsrolle, med spesiell vekt på medvirkning og inkludering, er ett av områdene Kulturrådet har hatt spesielt fokus på i utviklingsarbeidet. Den overordnede retningen på museums- og arkivpolitikken er tydelig: museene og arkivene må endre seg fra det hegemoniske og ekskluderende mot det demokratiske og inkluderende. Internasjonale konvensjoner forplikter også Kulturrådet til å bidra til å gjøre kulturen tilgjengelig for ulike grupper, uavhengig av skiftende politiske føringer. En endret samfunnsrolle dreier seg om kulturell demokratisering, en pågående prosess der medvirkning, mangfold og inkludering er sentrale stikkord. I en norsk kontekst er medvirkning og inkludering relativt nye begreper knyttet til kultursektoren. I denne sammenhengen handler medvirkning om å åpne institusjonene og slippe til et større mangfold, flere stemmer og nye perspektiv gjennom konkret samarbeid med ulike publikumsgrupper, mens inkludering handler om å bygge ned ulike barrierer (f.eks. fysiske, økonomiske eller sosiokulturelle) som kan tenkes å hindre folk i å benytte seg av kulturtilbudet institusjonene har. For Kulturrådet er det derfor et mål å skaffe mer kunnskap om og kompetanse på hvordan inkludering og medvirkning fungerer i det norske kulturfeltet. I dette phd-prosjektet vil forskningen være rettet inn mot arbeidet med å styrke medvirkningspraksisen i norske museer og arkiver samt effekten av ulike sentralt initierte utviklingstiltak. Prosjekt vil kunne gi Kulturrådet nødvendig kunnskap og bevissthet om hvordan utviklingstiltak faktisk fungerer slik at fremtidige utviklingsprosjekter kan organiseres bedre for å både øke kompetansen i sektoren i tillegg til å sikre mest mulig effektiv og langsiktig nytte av statlige prosjektmidler. Prosjektet vil således kunne danne et grunnlag for å vurdere justering/forbedring av virkemidlene Kulturrådet anvender også i sitt øvrige utviklingsarbeid rettet mot kunst- og kultursektoren.