Journalism in struggles for democracy: media and polarization in the Middle East

Prosjektet har undersøkt den politiske rollen til journalistikk i Tunisia og Libanon, de to frieste blant de arabiske landene. Det har fokusert på hvordan journalister takler politisk instrumentalisering av media og hvordan de reagerer i kritiske situasjoner der viktige demokratiske prinsipper står på spill. Medieinstrumentalisering er et utbredt fenomen med ringvirkninger verden over, og det mangler nyanserte studier av hvordan journalister forholder seg til det. Vi adresserte dette forskningsgapet gjennom empirisk forskning på to sentrale arabiske tilfeller. Studien baserte seg på en kombinasjon av kvalitative intervjuer, medieinnholdsanalyse og høsting av Twitter-data. Vi gjennomførte 42 ansikt-til-ansikt-intervjuer med journalister i Libanon og 38 i Tunisia, supplert med intervjuer med fokusgrupper og sivilsamfunnsaktører. Innholdsanalysen dokumenterte hvordan journalister fremstilte og kommenterte spenningen mellom nasjonal sikkerhet og sivile rettigheter, valgkonflikter og folkelige protester. I Twitter-dataene zoomet vi inn på protestene i Libanon 2019-2020 og ledende journalisters tolkninger av sentrale hendelser. Vårt hovedfunn er at medieinstrumentalisering fører til spenninger blant journalister, samt mellom journalister og politiske eliter. Selv om den reduserer journalistikkens autonomi - og derved journalistikken som kritisk korrektiv til makthaverne mektige - motiverer den også engasjerte journalister til å yte motstand. Disse pressefolkene øker sitt handlingsrom ved å vende konkurransen mellom politikere til sin fordel og hekte seg på underliggende konflikter mellom vanlige borgere og eliten. Spesielt den siste strategien betyr at journalistikken har potensial til å rokke ved politikernes kontroll, til tross for omfattende instrumentalisering. Kort fortalt presenterer vi et mer dynamisk syn på de politiske implikasjonene av medieinstrumentalisering enn det som er vanlig i litteraturen. Prosjektet gir også to andre bidrag til teorien. Det første er å analysere handlingsrommet for journalister i mediesystemer hvor politisk parallellisme og medieinstrumentalisering går hånd i hånd, slik tilfellet ofte er i ikke-vestlige kontekster. Medievitenskapslitteraturen har analysert virkningen av politisk parallellisme og instrumentalisering hver for seg, uten å reflektere over spenningene som oppstår når de to opererer sammen. Vi finner at denne situasjonen tillater journalister å navigere langs to forskjellige konfliktakser. Den første betegner konfliktene som oppstår i konkurranse mellom eliter. Den andre beskriver motsetninger mellom grasrot og elite. Elitene er ofte nepotistiske og korrupte og mangler tillit blant vanlige mennesker. Journalister spiller på en eller begge av disse konfliktaksene for å bevare sitt profesjonelle spillerom. Det andre teoretiske bidraget gjelder media og journalistikk under hybrid politikk - politiske praksiser som kombinerer demokratiske og autoritære trekk. Ved å sammenstille litteraturen fra sammenliknende politikk om hybridregimer og studier av hybriditet i media- og kommunikasjonsfaget, analyserer vi journalistikkens aktive rolle i det Andreas Schedler (2013) kaller "usikkerhetspolitikk". For å analysere usikkerhetsmekanismene, skiller vi mellom tre dimensjoner av mediehybriditet: økonomisk, kulturell og teknologisk. Ved hjelp av empirisk materiale fra Libanon og Tunisia viser vi hvordan eierstrukturer (økonomisk dimensjon), journalistiske normer og rolleoppfatninger (kulturell dimensjon) og digitale kommunikasjonsplattformer (teknologisk dimensjon) åpner muligheter for journalistisk handlekraft i møte med de politiske elitenes forsøk på å kontrollere den offentlige dagsorden.

Prosjektet har først og fremst bidratt til akademisk utvikling med styrking av fagkompetanse på arabiske medier og demokrati og landkompetanse på Libanon og Tunisia i Norge. Det har også ført til erfaringsutveksling blant forskere og journalister, og vi har formidlet kunnskap til en norsk offentlighet. Akademisk har vi bidratt til å flytte forskningsfronten på forholdet mellom journalistikk og politikk i land som ikke er stabile demokratier. Vi har innledet samarbeid med internasjonale forskningsmiljøer og slik styrket Norges posisjon i akademiske nettverk knyttet til journalistikk og politisk kommunikasjon. Prosjektet organiserte to fokusgrupper i Tunisia der vi presenterte forskningsfunn og inviterte NRK-journalisten Hege Moe Eriksen til å diskutere journalistikkens politiske rolle og etiske spørsmål med tunisiske kollegaer. For et prosjekt av denne typen er norsk offentlighet å regne som «brukere». Begge de norske prosjektdeltakerne har bidratt med mange offentlige opptredener.

We ask a simple and fundamental question: how did media professionals in Egypt and Tunisia affect the transitions following the Arab uprisings? By studying and comparing three media channels (television, electronic news, and print) we explore how journalists made sense of confusing and contentious events, affecting elite and public perceptions of the transition process. The focus is on how journalists framed debates over religion and democracy and contributed to mitigate and exacerbate political polarization. The investigation is based on the premise that journalism is a key agency to make sense of the world, which becomes crucial in times of dramatic change. Approaching the issue of media and democratization from a new angle, we analyze and compare processes of journalistic interpretation, which in turn affect the direction of the transition process. 21st century struggles for democracy take place in a media-saturated environment where the media's rules of the game influence the crafting and functioning of political institutions. The project will theorize the media's role in political polarization in the contemporary Middle East and explain how mechanisms we know from media and communication research in the West play out in contexts of democratization. The project relies on extensive fieldwork in both countries, and textual analysis of selected news sources since the 2011 uprisings. Both main researchers read and speak Arabic fluently. The theoretical framework has previously not been applied in studies of the media in political transition processes, so the project promises to break new ground. The program moreover partners with the EU FP7 research program Media, Conflict and Democratisation, which addresses related research questions, and thereby contributes to significantly strengthen and internationalize Norwegian research.